DebattRødgrønn regjering

Sokratiske sonderinger

Adelheid E. Seyfarth Gulbrandsen, forfatter

For de fleste blant oss er veien mellom den sokratiske samtale og sonderinger hårfin. Kanskje krever den sokratiske varianten enda større grad av empati – evne til å sette seg i samtalepartnerens sted. Om samtalepartneren er en erklært motpart, kreves desto mer.

Da tre (mannlige) forhandlindlingsledere kom ut, uten sine tre (kvinnelige) forhandlingsnestledere, så de tre ut som om Sokrates kunne gå hjem og vogge. Selv skulle de hjem til konfirmasjon (Trygve), eller aktive politiske møter (Audun).

Et sterkt Senterparti lar likevel Jonas håndtere lederrollen. Han må i størst grad pleie sine sokratiske evner. Det sies at hans diplomatiske erfaring nå er en nøkkel. Men selv den sokratiske metode kommer til kort om det er tyggis i nøkkelhullet. Den sokratiske samtale krever ekte tilgang på hverandre, og ikke bare fysisk. Inderligheten og oppriktigheten ber om mer enn sonderinger kan forutsette. Den sokratiske samtalen handler om å samtale uten å komme til målet. Ja, å ikke komme til målet er målet! Man samtaler for samtalens skyld. Dermed tangeres ivrige journalisters smertegrenser. Kanskje kan inderligheten for alvor gis liv først i eventuelle forhandlinger? Men trolig vil utsatt inderlighet innebære ren skadeskyting.

I helga begynte elgjakta. Kanskje ingen viktig referanse for Audun. Et årlig tidsskille for en Trygve, enten han deltar sjæl eller ikke. Og noe mer inderlig enn liv og død finnes jo ikke. Slike størrelser kan vanskelig settes ord på, selv om forfattere stadig forsøker.

Mange av Auduns velgere er vegetarianere. Året rundt. Ofte med henvisning til dødens og livets begynnelse. Andre SV-ere forakter lett en jeger – men spiser kjøtt! Mange vil mene at slike folk ikke er helt til å stole på. Da er det ikke lett å sondere.

Å forakte jakt, men spise kjøtt – er det sirkelargumentasjon i praksis?

«Både refleksjon og tid dominerte Trygve Brattelis nøkkelring.»

Men kanskje kan man også forstå dem som føler skepsis til mennesker som tar liv for underholdningens skyld. Man kan gjerne snakke om «alt rundt», før og etter at kula har gått. Eller at jakt er naturlig for mennesket. Å ta liv krever en ærbødighet som noen ville mene at best formidles ved seremonielle aktiviteter, slik for eksempel muslimer utøver det.

Norske jegerseremonier knyttet til livet som skal tas, preges ofte av alt annet enn et inderlig refleksjonsnivå. På den annen side har dyrets liv blitt tatt hurtig. I hvert fall i prinsippet. Den norske seremonielle drammen er i hvert fall mindre til stede nå enn den gang nesten ingen blant oss var vegetarianere.

Eller muslimer. Vårt felles neste skritt vil kanskje bli en større forståelse for artslikestilling, der dyrenes egenverd får en helt annen posisjon. På veien dit, kommer vi menneskelige hakkekyllinger til å fortsette å plage hverandre, ofte i den sterkestes retts navn. Altså motsatt Sokrates’ krav til tid. Til gjensidighet.

Tidligere statsminister Trygve Bratteli levde – heldigvis for ham – den gangen da tid ble gitt mer plass. På en tur i det evigrøde Hedmark sammen med fylkets partisekretær, delte de to et nøkternt hotellrom (ikke noe utleid barnerom, nei). Etter lange dager puslet Bratteli stille med sitt. Sekretæren skulle på badet, men ville først stille sin Don et spørsmål, utløst av dagens begivenheter. Svaret var stillhet. Fortsatt var Trygve Brattelis svar stillhet.

Ja vel. Man kunne ikke annet enn å legge seg. Med bygde-Trygve-nær-sjargong kan det poengteres at stillheten nå galopperte: høylytt nyskodd i hele det enkle gemakk.

Sokrates grad av manipulasjon kan diskuteres. Det har man gjort i cirka to tusen år. Og Bratteli samtalte ikke for samtalens skyld. Men sikkert er det at både refleksjon og tid dominerte Trygve Brattelis nøkkelring. Først etter en liten time, som kunne oppleves som et par tusen år, kom politikkens ferdamann tilbake. Sekretæren ble vekket. Spørsmålet besvart! Som var knapt det ringeste minutt henrullet! Og svaret kom omhyggelig, og med sokratisk respekt for både spørsmålsstiller og problemstilling. Man kunne elske det eller hate det, men den gang ble slike inderlige ord forbeholdt sine riktige anledninger.

Fortsatt tar det tid å lede et land. Og med (p.t.) flere større parti må den brattliske, sokratiske og diplomatiske metode få enda mer armslag. I bygd og by. Selv etter at en regjering er dannet. Samme hva slags form den får.

adelhei@online.no

DebattHaiti

Humanitær innsats og bistand

Jens Frølich Holte, statssekretær, Høyre og Aksel Jakobsen, statssekretær, KrF

I et innlegg i Klassekampen stusser generalsekretæren i Caritas over at Norge kun bidrar med kortsiktig nødhjelp i form av en feltklinikk og helsepersonell for avhjelpe den humanitære krisen i Haiti etter et nytt jordskjelv rammet landet. Det er ikke riktig.

Norge er fortsatt, og har i mange år vært, en langsiktig utviklingspartner for Haiti. Norsk bistand til Haiti var på 65 millioner kroner i 2020. Norge samarbeider tett med ulike FN-organisasjoner og med norske frivillige organisasjoner, som i en krevende kontekst har oppnådd mange gode resultater over tid, ikke minst gjennom å samarbeide nært med lokale partnere. Den norske støtten har blant annet bidratt til bedring av vann- og sanitærforholdene i de sørlige provinsene, yrkesopplæring for ungdom innen fiskeri og landbruk og økt motstandsdyktighet mot klimarelaterte naturkatastrofer. I tillegg gir Norge støtte gjennom utviklingsbankene og FN, gjennom kjernebidrag som også kommer Haiti til gode.

Det er heller ingen motsetning mellom humanitær innsats og langsiktig bistand. Tvert imot. Norge besluttet å bidra med en feltklinikk i de hardest rammede områdene etter det siste store jordskjelvet, på forespørsel fra Haitis myndigheter. Klinikken er nå operativ og behandler cirka 100 personer daglig. I tillegg til det medisinske teamet bidrar vi med betydelige midler til gjenoppbyggingen gjennom FN, Røde Kors og Flyktninghjelpen (Norcap).

Vi er nå i tett dialog med våre partnere om skadeomfanget etter jordskjelvet for å sikre en fleksibel bruk av de norske midlene slik at de kan settes inn der de langsiktige behovene er størst. Norge vil fortsette å arbeide systematisk for å sikre bedre koblinger mellom humanitær innsats og langsiktig utvikling.

DebattForsvar

Lys ut forsvaret!

Stein Johannes Kolnes, pensjonist, Tysvær

Dei siste åras marknadsgjering av samfunnssektor etter samfunnssektor har eit merkverdig unntak: Burde ikkje forsvaret av Norge ha blitt lyst ut internasjonalt? Den som kunne love det mest effektive forsvaret til den lågaste kostnaden, ville få oppdraget. Kravspesifikasjonen ville naturlegvis måtte innehalde nokre ord om USA og Nato og sånt, men uansett burde ein vel kunne forvente at privatisering og konkurranseutsetting ville føre til både effektivisering og til innsparing av enorme beløp.

Eller er det kan hende slik at enkelte samfunnssektorar, uavhengig av politisk grunnsyn, ikkje eignar seg for konkurranseutsetting? Kva er det da som djupast sett avgjer om marknadsgjering er ein fornuftig strategi eller ei? Kva tenker liberalistane om det?

sjkolnes@organum.no