Det ble en liten oppvekker for undertegnede å ta en busstur på tvers av Groruddalen til Furuset, for å snakke med Bylarm-håpet Rambow, festivalaktuell med flere Bylarm-konserter denne uka. I løpet av samtalen (se lenger bak i avisa), ble jeg mer og mer oppmerksom på en ganske foruroligende avstand, mellom den stadig fremadstormende neste generasjonen artister fra Oslos drabantbyer og «bransja» slik vi kjenner den. En avstand langt lengre enn den korte T-baneturen fra Oslo sentrum, og som ikke ser ut til å minskes med årene, tvert om. Det er neppe lurt for noen parter å la den vokse ytterligere, til en avgrunn.
Og da tenker jeg ikke i første rekke på hvordan Rambow raskt innrømmer at han knapt har hørt om Bylarm, Nordens største musikkbransjefestival, eller at han sannsynligvis har rett i at de færreste ungdommer fra «området» (i overført betydning) heller har det. Riktignok et tegn på avstand det også, men først og fremst et problem for Bylarm. Iallfall om man merker seg hvordan artister som S1sco, Kamelen, Siyabång og Rambow har få problemer med å nå ut til et bemerkelsesverdig stort publikum (strømmetallene lyver ikke), på siden av den etablerte bransjen.
Det vil si – de fleste slike artister er på et eller annet tidspunkt innom storselskapenes distribusjons- eller promoteringsapparat, men igjen taler strømmetallene tydelig når det gjelder hvem som egentlig trenger hvem – de respektive artistenes største og beste låter er stort sett alltid uavhengige slipp.
«Hvor mye har dryppet tilbake til drabanten?»
Men andre deler av den uavhengige infrastrukturen er mer kritisk utsatt. Ikke minst kårene for talentutvikling, om man her ser konkret på hva «musikkverkstedet» på Furuset Bibliotek og Aktivitetshus har hatt å si – ikke bare for Rambow, men også forrige generasjons rappere som Jonas Benyoub m.fl. Tilbudet er drevet omtrent på ildsjelsbasis av Eskinder «X» Roth, som interessant nok har bakgrunn fra rett ut av Groruddalen-rapgruppa Breaknecks. I likhet med Jonathan «Boss» Castro, mannen bak initiativet Hiphop 101, som foret bransjen med navn som Hkeem og Adam Ezzari fra sin opprinnelige base på Stovner.
Men hvor mye av de betydelige økonomiske ressursene disse talentene har generert, har dryppet tilbake til drabanten? Ikke bare til musikkverkstedene. Hvor mye har endt opp i artistenes egne lommer, etter at kontrakter er underskrevet? Her er ikke nødvendigvis den tradisjonelle bransja eneste eller verste «synderen».
Mange signerer kjapt bortrettigheter og skjorta på kjøpet, til lokale entreprenører, basert på tillitskodekser fra nabolaget som fort blir utilstrekkelige når pengene strømmer inn. Og mens musikalsk skolering tross alt er tilgjengelig, om enn aldri så underfinansiert, er det verre med kontraktsjus, musikkøkonomi og annen helt essensiell bransjekunnskap – slike ting som artister fra andre sider av byen gjerne har en advokatnabo til å søke råd hos. Visst finnes det initiativer for å skolere artister og entreprenører, men disse er gjerne organisert gjennom bransjens egne instanser. Og der øyner vi kanskje en del av problemet som det kunne vært vettugt å rette 2021-lupen mot.
