Noen ganger går jeg i den fella at jeg kjøper et dameblad. Et blad med pen dame utenpå. Jeg har kanskje lyst til å gi hjernen litt fri, få inspirasjon, bare nyte en kopp kaffe og holde meg oppdatert på hva andre, mer oppdaterte kvinner har på seg for å være litt raffe og chice. Irritasjonen kommer med det samme jeg blar meg forbi uendelige mengder annonser for Gucci og Rolex, før jeg kommer til lederen. Redaktøren sitter henslengt og barbeint, kledd i en enorm, rosa sak med puffermer. Hennes mening denne måneden er at man skal nyte høsten ikledd ulike designerplagg man skal unne seg. Jeg blar videre og kommer til en forseggjort moteserie over ti sider og heller ikke her kommer det noe nyting inn i bildet for min del. Hvem har råd til et fargesprakende skjørt til tjue raske, og når skal man bruke det hvis man ikke har cocktailparty med andre damer som jobber i dameblad? Så kommer en slags etikettespalte som handler om small-talk på fest. «Hvordan unngå temaet klima med den PK barndomsvenninna til verten», står det. Fasiten er å jatte med en stund, før man mingler seg videre. Jeg begynner å bli direkte sint. Deretter er det en slags kjendis, en IT-girl, i en hjemme-hos-reportasje hvor det er uklart om det er interiøret eller garderoben som vises fram. Her er oppskriften å sitte henslengt på en daybed, barbeint. Omgitt av vintagekupp fra Paris. Hun bare elsker å blande nytt og gammelt, og nyter late dager i en dyr sofa hun har unnet seg. Jeg nyter definitivt ikke, skummer over sidene med make-up man skal unne seg når man har me-time. Jeg tenker på at jeg har sponset magasindamenes cocktailparty i puffermer og gremmes.
