Slik taler krigsmotstanderen: «Om vi seirer der borte, vil vi vanskelig kunne beherske dem, da de er så mange og langt borte. Det er bare dumt å dra mot slike folk som man ikke kan holde nede selv om man seirer over dem, mens man etter et nederlag umulig kan være i samme situasjon som før man foretok angrepet.».

Krigshisseren innvender: «Ingen [blant fienden] er utstyrt med våpen som om han skulle forsvare sitt fedreland, eller har våpen for seg selv, og heller ikke er det forsvarsverker der borte. Enhver skaffer seg det han kan tilegne seg av statens eiendom enten ved overtalelser eller ved opprør […] og ikke er det sannsynlig at en slik hop vil høre i enighet på en tale eller samlet vil gå til handling. Enkeltvis vil de slutte seg til den som sier noe de liker, især da de ligger i innbyrdes strid etter det vi hører.»

Denne debatten kunne ha funnet sted før USA besluttet å gå til krig mot Afghanistan i 2001, før Vietnamkrigen eller krigen i Libya eller Irak. Men det er ikke da den virkelig foregikk. Kanskje har den heller aldri gått for seg akkurat slik, for det eneste vitnet vi har til den – Thukydid (ca. 460–390-tallet) – skrev talene ned flere år etterpå. Krigen han skrev, om var athenernes felttog mot Sicilia i 415–413, som fant sted under peloponneserkrigen (431–404 fvt.).

Nikias var den uvillige krigslederen – sin tids Joe Biden, utropt til hærfører for en krig han ikke ønsket. Han anførte ti argumenter mot å gå til krig: Den er for dårlig planlagt, den angår ikke oss, krigen vil skaffe oss nye fiender, ved nederlag vil vi bli angrepet overalt, motsatt vil en seier ikke gi oss kontroll over området, splittelse av hæren vil svekke oss, motstanderne vil være reddest om vi ikke kommer, vi overvurderer vår overlegenhet over vår nære fiende (spartanerne), vi har nettopp kommet oss etter krig og sykdom, og vår øverste hærfører (Alkibiades) er ung og forfengelig.

Krigshisseren

Mot seg hadde Nikias den strålende trumpianeren Alkibiades – medieyndlingen som hadde vunnet første-, andre- og fjerdeplass under de olympiske lekene. For Nikias var han «en mann som ønsker å beundres for sin hesteavl og gjerne vil tjene noe på sin stilling av hensyn til denne kostbare pasjon». Alkibiades mente derimot at slikt snakk bare var misunnelse, for «det er ikke unyttig dårskap, når en på egen bekostning gavner ikke bare seg selv, men også staten».

Alkibiades hadde seiret i krig tidligere, og han var innstilt på å krige igjen. Ikke bare var Sicilia et lett bytte av årsakene angitt over, det var også viktig for athenere å vise at de stod opp for sine venner og holdt sine svorne eder: «Vi har vunnet vårt velde på samme måten som alle andre som har et, nemlig ved ivrig å innfinne oss hos dem som til enhver tid kaller oss til hjelp.» Alternativet til ekspansjon var kontraksjon: «Vi løper fare for å bli hersket over av andre, dersom vi ikke selv hersker over andre.» Alkibiades utformet til og med det som kan minne om en generell statsteori på dette grunnlaget: «Staten, dersom den holder seg i ro, tærer på seg selv som alt annet […] en stat som hittil ikke har vært virksom, vil ved å gå over til uvirksomhet snart gå til grunne.»

Overfor denne rike, vakre, sterke og seierrike ungdommen hadde den forsiktige Nikias ingen sjanse i folkeforsamlingen. Han innså sitt nederlag, men han søkte å begrense skaden. Sicilia er ikke svakt, sa han, det er sterkt, og først og fremst: Krigen foregår på deres hjemmebane. Derfor må vi sende sterke tropper – overlegne tropper – både til lands og til vanns. Og likevel kan vi ikke være sikre på seier: «Vi må oppfatte det slik som om vi drar av sted for å grunne en by blant fiender og fremmede.» En seier ville ikke gi kontroll, et tap ville gi fiender overalt. Situasjonen var i virkeligheten en tap-tap-situasjon.

«Nikias ledet en krig han var mot, og han tapte den og mistet sitt hode»

Makt er rett

Et annet høydepunkt i Peloponneserkrigen er forhandlingene mellom athenerne og melerne i 416 fvt. Melerne var kolonister fra Peloponnes som hadde bosatt seg på øya Melos. Athenerne hadde en overlegen flåte, og derfor hadde de aller fleste øyene underkastet seg Athen, men melerne ønsket å ha en mer uavhengig stilling.

Da athenerne sendte en svær flåte dit, påpekte melerne raskt at alternativene her tydeligvis var krig eller slaveri. I stedet for å pakke inn sin tilstedeværelse i vakre vendinger, gav athenerne klart svar på tiltale: «Dere vet like godt som vi at menneskene bare regner med rettferdigheten når de som forhandler, står likt i makt, mens de som har makt, forlanger det de kan oppnå, og de svake går med på det.» Makt var rett. Og da melerne gjorde motstand, ble alle mennene drept, kvinner og barn solgt som slaver, og øya befolket med nye kolonister.

Krigens gru

Thukydids krigsskildringer er så nære at det er som om årtusenene som skiller oss fra ham forsvinner. Detaljene, sammenhengene og levendegjøringen har gjort ham til et stilistisk forbilde for mang en krigshistoriker. Nikias og Alkibiades – krigsmotstanderen og krigshisseren, finnes til alle tider. Og som regel vinner den sistnevnte, særlig om det blir en opphetet situasjon der politikk blir retorikk og emosjoner.

Også i den sicilianske krigen vant Alkibiades, krigshisseren – før han tapte. For han fikk folkeforsamlingens støtte til toktet til Sicilia, som utviklet seg til å bli en katastrofe for athenerne. Ikke bare tapte de avgjørende slag på Sicilia og fikk sin hær kraftig desimert. Deres fiender benyttet også anledningen til å gripe til våpen, slik Nikias hadde advart om. Sparta fikk med seg tidligere allierte, og etter hvert også perserne. Sicilia ble starten på undergangen for Athen. For Nikias ble tapet dobbelt: Han ledet en krig han var mot, og han tapte den og mistet sitt hode som følge av det.

USA vil overleve Afghanistan, men vi kan håpe at de har lært en lekse av det.

Det er likevel ikke grunn til å være optimistisk, for det er en lekse vestlige krigførere har hatt nesten 2500 år på å lære.