Mandag 6. september publiserer Klassekampen en melding fra NTB: «50 krimtatarer pågrepet».
På grunn av Vesten og Norges sanksjoner har alle vestlige byråer i sju år hentet nyheter fra Krim gjennom Ukraina. Det er derfor Norsk Telegrambyrå fremdeles kan tillate seg å framstille folkeavstemningen på Krim som «støtte til den russiske okkupasjonen og annekteringen i 2014». En folkeavstemning der 83 prosent av de stemmeberettigede stemte. Av disse stemte cirka 97 prosent for at Krim igjen skulle bli en del av Russland. Majoriteten av Krims befolkning er russere. Den består ellers av 170 minoriteter, hvorav tatarene er den største, med cirka 13 prosent.
Mejlis, som i utgangspunktet var tatarenes talerør, ble fra 2015 styrt av en liten gruppe ekstremister som har sin base i Ukraina. Sammen med lignende grupper sto de i november 2015 bak sprengingen av strømforsyningen på Krim. Som reaksjon på denne og andre sabotasjehandlinger ble Mejlis i 2016 forbudt i Russland. Det betyr ikke at sabotasjehandlingene er opphørt.
Under et besøk på Krim i 2017 fikk vi, en gruppe fra Folkediplomati Norge, anledning til å møte tatarenes religiøse overhode: mufti Hadsch Emiralij Ablajev. På spørsmål om hva han mente om arrestasjonene av krimtatarene som hadde deltatt i sabotasjehandlinger noen dager tidligere, svarte han: «Krimtatarene må følge alle lover, både statlige og muslimske.» Han var overbevist om at det dreide seg om noen ganske få, og at de aller fleste ønsket å leve i fred med kristne og andre religioner. Krimtatarene har sin egen TV-kanal, Milet, og radiokanalen Vatan Sedasi.
Hvorfor velger den såkalte frie pressen å følge Vestens sanksjoner? Oppgaven burde være å bryte Vestens informasjonssanksjon, ikke å delta i den. Eller verre: gjøre seg til mikrofonstativ for kriminelle som begår sabotasjehandlinger mot befolkningen på Krim.
Førstehåndsinformasjon om Krim er endelig tilgjengelig på norsk gjennom Hendrik Webers velskrevne bok «Hvem har rett på Krim» (2021).
