I Maria Navarro Skarangers nye roman, «Emily forever», følger vi den unge Emily, som bor i en liten leilighet på Oslos østkant, jobber i matbutikk, er gravid og får barn med den kriminelle og fraværende Pablo. I kjølvannet av utgivelsen har det oppstått noe debatt. Aftenposten-kritiker Emilio Sanhueza likte boka, men hadde en høne å plukke med Forlaget Oktober: Å markedsføre boka som en roman om klasse «forvrenger bokas kvalitet», skriver han. Beskrivelse av noe er ikke det samme som behandling av noe, og Sanhueza mistenker at fortellinger om andre enn middelklassen automatisk gis en «eim av klassekamp».
Blindsoner: Hvorfor er avstanden så stor mellom politikkens språk og politikkens konsekvenser?
Bjørnar Moxnes
MAKT OG AVMAKT: Édouard Louis (bildet), Jan Kristoffer Dale, Ken Loach: Skildringer av hvordan politikken får følger for samfunnets sårbare, er avgjørende, skriver Bjørnar Moxnes. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN Christopher Olssøn
«De herskende klassene kan klage over en sosialistregjering, de kan klage over en høyreregjering, men en regjering gir dem aldri problemer med fordøyelsen, en regjering ødelegger aldri ryggen deres. Politikken forandrer ikke livet deres, eller bare i veldig liten grad. Det er merkelig: Det er de som driver med politikk, selv om politikken nesten ikke har noen innvirkning på livet deres.»
Stort lerret: Til syvende og sist er «Septologien» for innadvendt til å forsvare sitt storslåtte format.
Bjørn Ivar Fyksen
Jon Fosse
Eit nytt namn. Septologien VI–VII
Roman
Samlaget 2021, 330 sider
Noen ganger kan litteraturen og kunsten fortone seg som et rebusløp; Jon Fosses nylig ferdigstilte kunstnerroman «Septologien», i tre bind, er et glimrende eksempel. En kunne tenke seg at 1200 sider uten punktum ville være ugjennomtrengelig, men språklig sett – på ordnivå – er romanen uhyre enkel, og med stringent komposisjon og den etter hvert berømte gjentagelsen som mest fremtredende stilgrep er det lett å henge med. Nei, det er Fosses tunge symbolikk som kan være dunkel. Allerede starten på det formidable verket om billedkunstneren Asle virker uutgrunnelig: «Og eg ser meg stå og sjå mot biletet med dei to strekane, ein lilla og ein brun, som kryssar einannan på midten». La oss gjøre et forsøk: Strekene former en X, et andreaskors, blir det påpekt, etter apostelen Andreas, som opprinnelig var fisker, i likhet med mange i Fosses litterære vestlandsunivers, ikke minst Åsleik, naboen til «Septologiens» jeg-forteller. Andreasmesse feires 30. november, da det er på tide å dra fisken inn til jul og kanskje, som Åsleik: forberede lutefisken. Nåtidsplanet i romanen utspiller seg nettopp i løpet av noen uker fram til julaften, og lilla er som kjent adventstidens liturgiske farge – tiden der man venter på Kristi komme. Brunt har intet med kirkeåret å gjøre, men er derimot jorda og hverdagens farge, «og der den brune og den lilla linja kryssar einannan blandar fargen seg vakkert»: Det kan kanskje leses som at kunstens skjønnhet oppstår i krysningspunktet mellom det guddommelige og det timelige?
