Våre katastrofefantasier har gjerne et innslag av disse bilulykkene i sakte film med dummyer i stedet for levende mennesker: Vi ser bilen smadres langsomt mot en murvegg, og så forvandles vi, som i en merkverdig, aseptisk tragedie, til en nesten abstrakt tilskuer til kollisjonen, som knuser vinduene, presser karosseriet sammen og slynger plastkroppene rundt omkring.Funksjonen til disse pedagogiske oppvisningene er formodentlig å gi oss en vekker om farene ved vår egen oppførsel i trafikken mens det ennå er tid, mens vi ennå ikke har tatt plassen til disse upersonlige dummyene laget for å bli maltraktert som passive ofre. Men filmene har nok i større grad gitt næring til en viss fascinasjon for den ødeleggelsen som synes å lure ved hvert eneste tråkk på gasspedalen.

Teksten har stått på trykk i den brasilianske utgaven av El País. Oversatt av Gisle Selnes.