Første gang jeg lyttet til en romanse, fikk jeg sjokk. Det var tidlig i musikkstudiet, og vi skulle bli kjent med romansen, dvs. den norske versjonen av det som på tysk kalles lied. Nå har jo romanse flere betydninger, både i og utenfor musikken, men i denne sammenhengen betyr romanse «Sang med lyrisk tekst ledsaget av klaver» (Norges Musikkhistorie). Det særegne for romansen er det personlige. Vi møter en sanger som formidler et tonesatt dikt, som hun personliggjør gjennom sin sang. Klaveret underbygger og utdyper teksten. I romansen «taler tonene og klinger ordene» sier en som burde ha greie på det, Mr. Lied Himself: barytonen Dietrich Fischer-Dieskau.