I oppvekstdrama er gjerne barndommen paradiset og puberteten syndefallet, der utvikling av sjølvmedvit går hand i hand med tabu-brot og erkjenninga av døden. Skrekkfilm er ofte bygd på ei motsett forteljing om barndommen, der ei salig uskuldstid aldri har eksistert, og der dei mest brutale livsrøynslene er sjølve utgangspunktet for livshistoria. Omsorgssvikt, vald og død erstattar ei sunn identitetsutvikling med traume, som veks til innbilte eller reelle monster.