Er det kjønn eller kjønnsidentitet som er grunnen til at de fleste idretter har egne klasser for kvinner og menn? Spørsmålet er blitt mer aktuelt med Tokyo-OL, der det for første gang har blitt mulig for utøvere å konkurrere som et annet kjønn enn det de har blitt født som.
Det mest kjente eksempelet er vektløfteren Laurel Hubbard, som konkurrerte i herreklassen under navnet Gavin Hubbard fram til 35-årsalderen, og som nå, 43 år gammel, stiller opp i kvinneklassen. I Tokyo-OL var det også to andre menn som har kvalifisert seg i kvinneklassene, Stephanie Barrett i bueskyting og Chelsea Wolfe i BMX.
Hva mener du med menn, vil kanskje noen innvende – de er ikke menn! Identifiserer de seg som kvinner, så er de kvinner, og hører hjemme i kvinneklassen.
Og det er her vi kommer tilbake til spørsmålet vi startet med: Skal idrett deles opp etter kjønn eller selvopplevd kjønnsidentitet? Hvorfor finnes det egentlig to klasser? Er det slik at de som har en feminin sjel, trenger en egen klasse? Finnes det en feminin sjel? Og hva har den med idrett å gjøre?
Eller er det et spørsmål om kroppen? At kvinner trenger en egen klasse, fordi kroppene våre har andre forutsetninger enn menn sine? Uten en kvinneklasse ville svært få kvinner kunne drive idrett på elitenivå, siden vi ikke har noen sjanse mot mennene, bortsett fra i sjakk og ridning – der det jo ikke er kroppen, men hjernen, som avgjør.
Det er derfor man kan sette spørsmålstegn ved de nye OL-reglene, som går ut på at en person med biologisk mannskropp kan stille opp i kvinneklassen så lenge personen føler seg som kvinne og har et testosteronnivå på under 10 nanomol per liter.
«I hundre år har vi fått høre at vi ikke får være med – kvinnekroppen, ble det sagt, passer ikke for slike ting!»
En biologisk mannskropp ligger som regel på 30, mens en kvinne sjelden kommer over 2. En grense på 10 innebærer altså at den biologiske mannen har en klar fordel. Hubbard var også den eldste vektløfteren i OL – en 43 år gammel kvinne ville neppe ha klart å kvalifisere seg. Det er heller ikke bare testosteron som skiller kroppene til menn og kvinner, men også høyde, muskelmasse, skjelettmasse, lungekapasitet og så videre.
Det er mulig at Hubbard virkelig føler seg som en kvinne – hva nå det måtte innebære. Jeg har personlig aldri følt meg som en kvinne, bortsett fra når kroppen eller undertrykkelsen minner meg om det. Men det vekker sterke følelser, helt inn i marg og bein, å se Hubbard gjennom de siste årene konkurrere og vinne mot hardt kjempende, sammenbitte kvinner fra Samoa, Kina, Tonga og Indonesia.
Hubbard (med en far som er en av New Zealands rikeste kapitalister og tidligere borgermester i Auckland) har vunnet Pacific Games, Commonwealth Games og Oceania Championships med løft på over 120 kilo uten problemer, men røyk ut i OL etter tre mislykkede forsøk, noe som har fått mange til å spekulere på om det var med vilje, for å ikke forårsake skandale – et av forsøkene ble også erklært ugyldig av grunner man kan diskutere.
For mens medier verden over skriver om et «historisk gjennombrudd for transutøvere», er det én ting ingen påpeker: Det finnes bare ett kjønn som kan konkurrere i begge klasser. Det vil aldri bli mulig for kvinner å ta over herreklassen. Ikke bare fordi testosteron betraktes som et prestasjonsfremmende middel, men fordi vi ikke ville hatt noen sjanse.
Og når Eric Vilain, som har skrevet IOCs regler, forklarer at «målet er å stake ut en kurs for å inkludere transutøvere, ikke å skape total likhet» – er det transutøvere av ett bestemt biologisk kjønn han mener. Det finnes ingen diskusjon om hvordan personer med kvinnekropper, som føler seg som menn, skal kunne inkluderes i herreklassen. Kanskje de burde starte et sekund tidligere på hundremeteren? Stå lenger framme når de kaster diskos? Hvis det nå skal være inkludering, hvorfor ikke lage regler som gir oss kvinner en sjanse?
Nei, ikke la dere lure. Dette handler ikke om trans – det handler om kjønn. Om menn og kvinner.
Menn har fått konkurrere i vektløfting i OL siden 1896. Kvinner siden år 2000. I hundre år har vi fått høre at vi ikke får være med – kvinnekroppen, ble det sagt, passer ikke for slike ting! Og så får vi endelig vår egen klasse, i et kort sekund, til vi får høre at biologiske menn kan delta – for kvinnekroppen, får vi høre, finnes ikke.
