Forrige uke fikk jeg en aldri så liten aha-opplevelse. De siste sju ukene har jeg gått rundt og grublet på en nøtt, og før helga tror jeg jammen jeg klarte å knekke den. På kontoret har vi nemlig ei gammel arkivhylle som åpenbart ikke har vært i bruk på årevis. Noen har vel glemt den, eller ikke giddet å kaste den ut, før den en dag fikk en viss verdi som pyntegjenstand. Dokumentene er for lengst fjernet, men fortsatt står det igjen ei, nå solbleiket, filmappe for (nesten) alle verdens land. Jeg har antatt at den i sin tid ble brukt av utenriksredaksjonen, men hva den ble brukt til har jeg ikke greid å forstå. Avisas utenriksdekning har alltid har vært brei og til dels kuriøs. Men jeg har faktisk mine tvil om at man, selv i løpet av avisas 50 år lange historie, har skrevet nok saker om Andorra til å forsvare at landet får sin egen arkivmappe.
Avhengigheten av digital teknologi gjør oss ekstremt sårbare.
Én solstråle er nok
Fokus
