Høyresidas offensiv
En ting vi kan lære av Erna Solberg, er at klare planer setter spor.
Nå som åtte år med høyrestyre sannsynlig- og heldigvis går mot slutten, frister det å se på politikken i lengre linjer. Som kjent var etterkrigstida i Europa preget av utbyggingen av velferdsstatene og en stor grad av planlegging i økonomien, før den nyliberale revolusjonen rundt 1980, anført av statslederne Thatcher og Reagan, gjorde en skarp U-sving mot markedsløsninger og privatiseringer. Etter Berlinmurens fall fantes det ikke noe alternativ, verken for øst eller vest, og sosialdemokrater kjøpte i det store og hele høyresidas verdensbilde.
Privatiseringer, markedsløsninger, skattekutt og reformer som strammet inn velferdsordninger fortsatte uansett regjeringenes farge. I mange land, som for eksempel Tyskland, styrte (og styrer) de tradisjonelle hovedfiendene, sosialdemokrater og konservative, sammen. 40 år etter den nyliberale vendingen, er dette fortsatt situasjonen. Likevel er det som om den brenner på siste bluss, og at noe nytt er i emning.
Det handler delvis om hvor feilslått høyresidas politikk har vært for det store flertallet, med raskt voksende ulikhet, økende fattigdom og svekking av arbeidstakeres rettigheter. Fra forsøk på å bygge sosiale stater som ivaretok alle, har Europa fått arbeidende fattige og lange køer ved suppekjøkkener. Det har gitt stor etterspørsel etter nye ideer og en annen retning.
Den kjente økonomen og ulikhetsforskeren Thomas Piketty, kan fungere som værhane med åpningen av sin nye bok: «Om noen i 1990 hadde fortalt meg at jeg i 2020 ville utgi en essaysamling med tittelen /Mot en ny sosialisme/, ville jeg ment det var en dårlig spøk». Nå foreligger den på et dusin språk.
«Sosialdemokrater kjøpte høyresidas verdensbilde»
Videre virker det vanskeligere å møtes i en midte hvor ansvarlighet og styringsdyktighet er den rette lære. «Populister» dukker opp overalt, og partiene tvinges til å velge side. En tilnærming til ytre høyre som eneste mulighet for den tradisjonelle høyresida for å sikre seg flertall, er en tydelig trend i land etter land det siste tiåret.
Det fører til økt fremmedfiendtlighet og rasisme, men også i den økonomiske politikken er høyresida på hugget. Under Erna Solberg har vi sett en stor omfordeling til de rikeste via skattekutt og koronaoverføringer uten utbytteforbud. Arbeidsledige og uføre har på sin side opplevd velferdskutt, og barnefattigdommen øker. Prosjektet er såpass selvsikkert at en rekke reformer og utvalg er rullet ut i siste sekund før valget, blant annet et skatteutvalg hvis mandat innebærer «at anbefalingene ikke skal føre til økte skatter».
Det er derfor gledelig at opposisjonen har fått en skjerpet retorikk mot ulikhet, men det spørs om det er nok. De siste tiårene har vi sett en offensiv høyreside med et samfunnsomveltende program, mens sosialdemokratiet i beste fall har forsøkt å reversere det verste.
Mens den rødgrønne regjeringen holdt skattene uendret fra 2004-nivå, har de siste høyreregjeringene kuttet dem med over 50 milliarder siden 2001, pussig nok samme år som medstifter av tenketanken Civita, Aage Figenschou, hevder at «den offentlige debatten var dominert av venstresida».
De svarte med en vellykket organisering for sine interesser, og fikk et samfunn stadig mer formet i sitt bilde. Det er på overtid at venstresida gjør det samme, framfor å klamre seg til en tid med små justeringer og lilla løsninger. Både klimakrisa og velferdsstatens overlevelse, gjør situasjonen prekær. Piketty oppfordrer til djerve tiltak mot den endemiske ulikheten. Vil partiene som snakker om den, følge opp med mer enn retorikk?
