Dette er tredje sommeren jeg jobber som budeie. Her på fjellstølen i Jotunheimen har jeg ansvaret for 62 geiter som skal melkes morgen og kveld. Klokken seks om morgenen er de klare. De har stort sett stilt seg opp utenfor fjøset og venter på kraftfor, stell og melking. I de tilfellene de ikke er her må jeg gå og hente dem. Jeg har utrolig god oversikt i denne svære skålen av en u-dal. Her er lite vegetasjon og jeg har utsyn til alle kanter. Likevel hender det de forsvinner for meg. Med et snev av bekymring går jeg bortover stien, «Sika, sika!» roper jeg så det gjaller, og skremmer bort den unge havørnen som var i ferd med å skaffe seg frokost fra det lille fiskevannet. Da får jeg plutselig øye på dem. De er bare små prikker som tegner seg mot himmelen der de balanserer på toppen en av de mange eggene som liksom renner ned mot dalbunnen. Slik finner jeg dem ofte på klare morgener. «Sika, sika», roper jeg igjen! Da kommer de. Noen ganger fort, men ofte langsomt. Det er et forbausende nydelig syn, 62 geiter som bølger seg hjemover i en uryddig, men bestemt linje.

Stefan Sundström, Anna Blix, Kathrine Kinn og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag. Oda Tvedt er gjesteskribent.