Forhandlinger om handels- og investeringsavtaler er blitt et slag poker med formål om å sikre høyest mulig uttelling for næringslivets interesser. Kortene holdes tett til brystet og spillet foregår bak lukkede dører, langt unna sivilsamfunn, urfolksgrupper, fagforeninger og andre demokratisk forankrede organer. Avtalene er langt mer inngripende enn å kun sikre grønne tall for Norsk Sjømat. De legger bånd på felles demokratiske virkemidler.

At kun en håndfull bestemmer hva som forhandles vekk av det politiske handlingsrommet til fordel for investorers avkastning, ruster oss ned i kampen mot miljø- og ulikhetskrisa. Vi avskjæres fra beslutninger, oss selv, hverandre og livsgrunnlaget vårt. Hemmeligholdet i den viktigste arenaen for institusjonalisering av nyliberalismen (les: handels- og investeringsavtalene) er kjernen av problemet. Vi må kue hemmeligholdet, ikke utvide det – som nå er tilfellet.

Slaget i Seattle i 1999 skulle være en snuoperasjon i internasjonal handelspolitikk. På mange måter var det også det. Sivilsamfunn, bondeorganisasjoner og fagforeninger samlet seg i felles strid: hemmeligholdet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) skulle til livs. Makt skulle flyttes fra pengesterke hender til globalt demokratiske beslutningsrom. Datidas forhandlinger i «grønne rom» utstyrt med væpnede vakter – hvor kun en eksklusiv gjeng var invitert – skulle være historie. Det var til dels tilfelle. I 2002 ble det vedtatt nye retningslinjer om offentliggjøring av dokumenter i WTO. Dette hadde likevel visse begrensninger, som at land kunne holde sine innsendte forhandlingsdokumenter hemmelige.

«Vi må kue hemmeligholdet, ikke utvide det»

Det rommet for selektiv hemmelighet, sammen med liberale analyser av det juridiske rammeverket til WTO, har dessverre lansert en ny runde med hemmelighold og eksklusive forhandlingsklubber. Denne gang uten våpen ved døra, men likeledes økt befestning av storselskapers globale makt.

Dette foregår i såkalte plurilaterale forhandlinger i WTO. Disse gruppene består av noen av medlemslandene og mangler mandat fra hele organisasjonen, da forhandlingene ikke er godkjent i plenum. Nå domineres i altfor stor grad WTO av slike (ut ifra WTO-regelverket) ulovlige plurilaterale forhandlinger. Norge deltar aktivt. Med det har det handelspolitiske hemmeligholdet rykket tilbake til start. Om noen få land kan, ofte på oppfordring fra multinasjonale storselskaper, bryte ut og tvinge på andre sine egeninteresser, står både det multilaterale samarbeidet og demokratiet for fall.

I de plurilaterale forhandlingene om den såkalte datahandelsavtalen ønsker teknologigigantene økt eierskap over data. I den raske digitaliseringen må vi ivareta mulighetene til å regulere bruk av data til fellesskapets beste. Da kan vi ikke bli leilendinger av Facebook og Google. At en liten gruppe land, med en sterk big tech-lobby i ryggen, får legge premissene for hvordan verden skal kunne regulere data fjerner demokratisk kontroll, nå og i framtida.

I slutten av november reiser en ny utenriksminister til WTOs 12. ministerkonferanse i Genève. Her skal det avgjøres om resultatene fra flere av de plurilaterale forhandlingene skal tas inn i WTOs avtaleverk. Denne avgjørelsen vil bestemme WTOs – og demokratiets – framtid. Vil vi stå igjen med et WTO mer rustet til å sikre demokratiske og multilaterale prosesser, eller et som vil ytterligere befeste storselskapenes makt over samfunnet? Vil vi sikre det første, og hindre det andre, må Norge delta i motstanden mot de plurilaterale forhandlingene.