Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det handler om bevegelse: For Kongsberg Jazz-aktuelle Nils Petter Molvær funker ikke metoden hvis hver kveld er for lik.

Flyt, pust

OSLO I MIDTEN AV JUNI: Jazztrompetist Nils Petter Molvær fotografert i studioet på Frysja. Molvær har skrevet bestillingsverk til årets Kongsberg Jazz.

Sekstiåringen Molvær vil heller snakke om musikken som er på vei, enn om koronasykdom og prisen for koronatiltakene. Det siste året har kostet mye.

Nils Petter Molvær lener seg frem mot skjermen i studioet på Frysja. På utsiden av døra, på toppen av et rødt kjøleskap, står en rekke Spellemannpriser. Trompeten ligger på arbeidsbordet ved siden av ham. Han peker og sier med insisterende stemme:

– Hør her, det er dette partiet jeg skal utvide og jobbe videre med.

Hele ansiktet lyser av en entusiasme man som oftest forbinder med noen en generasjon eller to yngre enn hans seksti år. Partiet vi skal få høre var i det øyeblikket tenkt som utgangspunkt for bestillingsverket til Kongsberg Jazzfestival, men innen dette står på trykk er tematikken til verket blitt endret. Slik det gjerne er når komposisjoner er under arbeid. For når Musikkmagasinet var på besøk i midten av juni, var bestillingsverket ennå ikke ferdigstilt.

Årsakene til dette var flere. Men først og fremst handlet det om at Molvær, bare uker før fremføring, fortsatt ikke visste om hans svenske gitarist Johan Lindstrøm fikk innreisetillatelse til spillejobben. En fortvilet situasjon han deler med mange andre som har, eller har hatt, musikalske partnere fra utsiden av Norges grenser. Og apropos dette viruset som gir så mange tiltak og restriksjoner for å hindre sykdom: Noen blir likevel syke, og noen enda sykere. Og Molvær er kanskje en av landets mest kjente alvorlig koronarammede.

I fjor høst, etter at han hadde spilt ute i Europa, ble han smittet. Covid-19 sendte ham først i isolasjon, i en såkalt koronatrygg leilighet, for ikke å smitte familien. De ble likevel syke. Deretter måtte han legges inn på sykehus, to ganger. Kroppen hans førte det han kaller atomkrig mot seg selv.

– Jeg var veldig i tvil om jeg skulle stå frem. Men da jeg lå der for meg selv, og kjente på at bare det å gå de fem meterne til do var et slit, så jeg en slik Facebook-video med Kari Jaquesson. Fy faen, tenkte jeg. Så bestemte jeg meg for å bli med på NRK-serien «Helene sjekker inn», for at noen kunne vise hvordan det egentlig er, eller kan være, å få korona, forteller trompetisten.

Han beskriver et forløp med en CRP på omtrent 350 (normalverdi for friske ligger på under 5), og intravenøs behandling med den samme type steroider som Trump fikk. Pusteproblemer og påfølgende ettervirkninger. Slitenhet og manglende luktesans, blant annet.

Det var alvorlig. Og fortsatt kjennes det som om lungene får det Molvær sammenlikner med melkesyre når han spiller lenge. Til alt hell spiller han ikke etter noter, og kan ta pauser når han trenger det. Øving har vært en del av opptreningen.

– Det som er bra er at jeg hadde ganske veltrente lunger på forhånd. Det kan ha hjulpet meg. Da jeg var i Tromsø for en liten stund siden ble jeg helt pudding etter å ha gått fra flyet og inn på flyplassen. Etter det fikk jeg tatt røntgen. Legene kunne fortelle at lungene fortsatt er glaserte, men de tror det vil gå bra.

Luktesansen er heller ikke helt tilbake. Den forsøker han å trene opp ved hjelp av rødvin, spøker han, før han understreker at korona ikke er noe å tulle med. Sykdommen har ikke bare rammet kroppen. Tiltakene har tært på lommeboka også. Uken før vi møttes skulle han spilt i Warszawa – den siste i en lang rekke av kansellerte konserter.

– Når du har mesteparten av inntektene fra utlandet, blir de ikke kompensert av Kulturrådet. Jeg orker ikke tenke på det, sier Molvær.

– Men heldigvis har jeg et AS for å holde litt orden. Så jeg permitterte meg selv, etter at jeg gikk et kort demonstrasjonstog rundt huset mitt, hehe. Seriøst har jeg vel brutto tapt mange millioner.

Dette er penger han skulle brukt på å betale musikere og agenter, provisjoner og artistskatter. Nøyaktig hvor stort beløp det er snakk om vil han ikke forholde seg til. Han forsøker heller å fokusere på det han kan få gjort, selv om også det er vanskelig. Om ikke annet er tiden som permittert over nå.

– Det er litt håpløst. Jeg skjønner at Kulturrådet må prioritere, men når de velger å gi støtte til aktører hvor det sitter utenlandske eiere og tar ut utbytte, så vil jeg mene at det er litt lite gjennomtenkt. Ikke noe galt med disse eierne altså, de søker og får penger – det er systemet og helheten i ordningen jeg er kritisk til. Til sammenlikning går alle pengene jeg tjener i utlandet inn i mitt norske firma. Jeg betaler skatt til Norge, og musikerne jeg lønner betaler skatt her. Å forstå argumentasjonen for at man faller utenfor ordningene er ikke så lett.

Sint er Molvær ikke, situasjonen til tross. Han orker ikke. Derimot sukker han og konstaterer at det har vært et turbulent år, på alle måter. Før han sier nei, la oss heller snakke om musikk.

Nærmere bestemt hans kommende album «Stitches», med det som har blitt hans faste kvartett. I tillegg til nevnte Lindstrøm består den av trommis Erland Dahlen og bassist Jo Berger Myhre. Myhre har vært medprodusent og makker for komposisjonene.

– Jo har vært ubetalelig viktig. Vi har en veldig åpen tilnærming, der vi lytter sammen og kommer med innspill til hverandre. På de siste skivene har jeg begynt å involvere musikerne mer og mer i hele prosessen, både kompositorisk og hvordan vi former ting i etterkant, i redigeringsfasen.

«Stitches», som slippes i august, ble spilt inn i Ocean Sound studio på Giske i fjor sommer. Låttitlene var det siste som ble satt, forteller Molvær.

– Jeg brukte en god del tid på dem. Det handler om å finne navn som ikke er for jålete, samtidig som de skal ha flere mulige betydninger. Jeg bruker ofte å ty til poesien, «Nearly Invisible Stitches» har jeg hentet fra Sylvia Plath. Ellers spør jeg ofte Sidsel Endresen til råds, hun er poet. Andre ganger bare faller tittelen på plass av seg selv, som med «Funeral».

COMPUTER SAYS YES: Molvær i arbeid med «Frameworks».

«Funeral» er åttende spor på «Stitches». Den er lagt i et stemningsleie av sorg. Like etter at de spilte den inn i studio, døde Molværs mor av kreft. Han understreker imidlertid at selv om tittelen har en konkret betydning for ham, vil den ha andre klangbunner hos andre.

Slik var for eksempel tilfellet med «Khmer», hans store internasjonale gjennombruddsplate fra 1997. På den tiden var fanbrev faktiske brev – og et av de mange Molvær mottok, var fra en mann som reiste rundt i Kambodsja. Han skrev at plata var som å høre lyden av landet.

– Jeg ble oppmerksom på hvordan folk tolker og relaterer seg til låtene ut fra hvor de er i livet. Derfor er det viktig å gi sangene titler med emosjonelle betydninger som har flere lag.

Hvor mange samarbeidspartnere Molvær har hatt vet han faktisk ikke. Soloutgivelsene, inkludert filmmusikk og høstens kommende, teller nå 15 studioalbum. I tillegg kommer et par liveplater, og en rekke konstellasjoner der han har vært en sentral skikkelse.

Molvær humrer når han nevner nettstedet molvaer.de – drevet av tyske fans som, i motsetning til ham selv, har full oversikt. Helt fra han gikk ut av jazzlinja i Trondheim, ble med i Jazzpunkensemblet og Masqualero, før han etablerte sin egen futuristiske sjanger – nordic ambient, som han klassifiseres som i utenlandsk presse – og frem til fjorårets «SulaMadiana». Det var et prosjekt han gjorde sammen med den franske perkusjonisten Mino Cinélu, med en fortid fra Weather Report og backingbandet til Miles Davis.

Trompetisten kan iretrospekt si at suksessen «Khmer» kom på riktig tidspunkt, både i livet og karrieremessig. Omtrent samtidig fikk han sitt første barn. Siden har han knapt gjort annet enn å videreutvikle sin egen stil.

– Stilen handler på en måte om å pakke seg selv inn. Jeg velger meg musikere med et uttrykk som kan pakke inn mine melodiske linjer og mitt sound på en måte som kan være utfordrende, men samtidig berikende. Da må jeg forsøke forskjellige ting. Det er viktig å være i bevegelse, og ikke låse seg fast i en suksess. Det kunne vært lett å lage «Khmer» 7, 8, 9 og 10. Men det synes ikke jeg er så interessant.

Molvær var langt fra forberedt på hvilken enorm mottakelse «Khmer» skulle få. Han forestilte seg at et fantastisk salg ville være fem–seks tusen plater. Overslaget han gjør nå er på en halv million solgte eksemplar.

Samtidig hadde han fått et frampek av den typen han ikke tror på. Under en sosial samling med musikervenner tidlig på nittitallet, ble han spådd i stjernene. Det skulle skje store ting fem-seks år etter at horoskopet ble satt. Seks år senere skjedde det noen dermed ville kalt skjebne. For ham heter det flaks.

«Vi spiller ikke for Kongsberggruppen, vi spiller for publikum.»

– Tanken bak «Khmer» var å sette sammen alle de tingene jeg likte på den tiden. Jeg var opptatt av kul undergrunns housemusikk, triphop. Jeg ville samle alle de referansene i et organisk lydbilde som jeg kunne spille på. Jeg tror det var noe med timingen som bare klaffet, og verden åpnet seg.

Når han gjester andre artisters prosjekter, slik som Sivert Høyems EP «Roses for Neurosis» fra tidligere i år, er tilnærmingen først og fremst at han bare spiller med musikere han liker. Han møter opp i studio og gjør sin greie. Han vil ikke ha noen føringer fra oppdragsgiver utover det å levere det han selv mener skal være der.

– Du må gå inn i følelsen som finnes i akkurat den låten du skal spille på. Det viktigste er å være seg selv. Sannsynligvis er det derfor jeg blir spurt, nettopp fordi jeg spiller på den måten som jeg gjør.

I Molværs metode inngår det også noen levende vekstelementer. Det å stå på scenen beskriver han som en form for meditasjon. Det er flyt, pust og rom. Han liker ikke å spille samme konsert kveld etter kveld. Han vil at låtene skal utvikle seg. Et slags unntak er «Nordub»-prosjektet fra 2018, et samarbeid med den jamaicanske stjernerytmeseksjonen Sly & Robbie, samt Eivind Aarseth og den finske elektroniske produsenten Vladislav Delay. Her var det en satt form gjennom alle settene. På andre turneer kan det til og med være slik at den låten som spilles i første settet, i praksis har blitt noe helt annet innen turneen er avsluttet.

– For all del, vi gjorde noen fantastiske konserter sammen. Men etter Nordub trengte jeg å komme tilbake til mitt eget band. Det handler om bevegelse.

«Mitt eget band» er det samme som Molvær nå skal stå på scenen med i Kongsberg. Bestillingsverkoppdraget fikk han egentlig til fjorårets avlyste festival. I slutten av juni hadde han altså ikke kommet så veldig langt på årets verk heller. Forholdene gjør det krevende å sette sammen et verk der det er noen gitte musikalske strukturer i bunn, og store rom for instrumentell egeninnsats. Alle medmusikantene skal få rom til å skinne. Molværs forestilling av musikernes lyd er vesentlig for hvordan han utformer skissene til verket.

– Når du ikke vet hvem du kan ha med deg på scenen, er det vanskelig. Du vet jo ikke hvem du lager musikken til. Egentlig skulle vi ha med oss en utrolig kul egyptisk sangerinne, Maryam Saleh, og Mino Cinélu skulle være med på perk. Det gikk jo ikke. Jeg skjønte at jeg måtte tenke annerledes, og skal nå ha med fiolinist Harpreet Bansal og Vladislav Delay. Dermed blir det jo en helt annen greie, uten sang, men med fiolin. Og kommer ikke finnen eller svensken (Delay eller Lindstrøm, red.anm.) inn i landet, blir det jo bare tull.

Det har for øvrig vært en del oppmerksomhet av det utenommusikalske slaget om jazzfestivalen i år. I vår gikk styret ut og sa at de ikke lenger vil ha Kongsberg våpenfabrikk som sponsor. Begrunnelsen var våpeneksporten fabrikken driver med. Beslutningen møtte massiv lokal motstand, inkludert fra kommunestyret på Kongsberg. Under en uke senere var beslutningen omgjort, og våpenfabrikken er fortsatt festivalsponsor. Dette ble møtt av protester fra en rekke musikere, hvorav enkelte har valgt å ikke opptre på festivalen før den bryter båndene til fabrikken.

– Jeg har vært i tenkeboksen, sier Molvær.

– Jeg sliter med en klump i magen, så jeg spurte alle musikerne om de ville spille. Det ville de. Og så må vi huske på at vi spiller ikke for Kongsberggruppen, vi spiller for publikum, og for festivalen. Dessuten er festivalen også sponset av staten. Samtidig er det jo veldig bra at problemstillingen har kommet opp.

– Da jeg hørte gjennom diskografien din, tenkte jeg på hvor privilegert jeg er som kan bruke en hel dag på å høre slik musikk. Føler du deg privilegert?

– Åh, veldig! Jeg kan jobbe med musikere jeg liker å jobbe med, jeg blir spurt om å være med på mange ulike fine prosjekt. Jeg er relativt frisk. Jeg har en fin familie. Jeg får si som Arne Næss: Jeg er en heldiggris.

Bestillingsverket «Frameworks» fremføres på Kongsberg Musikkteater 8. juli og albumet «Stitches» slippes via BMG 27. august.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production