Etter å ha latt interessen for fotball ligge brakk i mange år, plukket jeg den opp igjen i løpet av pandemien (som så mange andre), og derfor har jeg siden i fjor høst fått med meg et urovekkende antall reklamefilmer på TV2. Disse er, hva estetisk uttrykk og kommersiell profil gjelder, helt like som i min barndoms reklameverden, men med ett unntak: sentimentale snutter fra store konserner som Equinor eller Telenor, hvor navnet på merkevaren leker gjemsel med tilskueren helt inntil de siste sekundene, og hvor spilletiden er fylt opp av nærbilder fra ulike norske gledesscener. Gründere in spe fra barnehage til folkehøgskoler som finner opp ting, breddeidrett, sangnumre, turistnæring eller fiske – det hele ofte ledsaget av noe som høres ut som soveromsversjoner av oppløftende stadionrock. Formålet er gjerne grønnvasking eller merkevarebygging. Det som projiseres på de konsentrerte, ambisiøse menneskene er /et skapende fellesskap/, hvor den nyliberale forestillingen om at alle er sin egen lykkes smed, liksom endelig besørges og forvaltes av den mer eller mindre statlige oljefondsrikdommen. Hvis dette er den norske samfunnsvirkelighetens speilsal anno 2021, finnes det selvfølgelig like mange livsverdener som nektes å speile seg i fellesskapet. Måten hovedkarakteren til Itonje Søimer Guttormsen i «Gritt» går rundt i verden på, er en av dem. Bevegelseskunstneren Gry-Jeanette (Birgitte Larsen), som hun heter, har kommet tilbake til moderlandet etter 17 år i utlendighet. Alle gamle venner og kolleger har tilsynelatende beveget seg videre til familie, barn og trygge kulturstipender. På plass i Oslo uten fast bosted eller fast inntekt, men med en søknad inne til vurdering hos Kulturrådet, oppfører hun seg som en stein i skoen i konsensuskulturen. Gritt er selvrettferdig uten å skjønne det, tro mot egen selvrealisering uten realitetsorientering og grunnleggende sett et /vanskelig/ menneske, som nekter å la seg sosialisere, som nekter å gi opp, en hjemløs sultekunstner med et bekreftelsesbehov som umulig kan mettes. Prosjektet hennes, «Den hvite betennelsen», er skreddersydd for identitetspolitiske jubelbrøl i det ganske land, men likevel ikke godt nok til å få støtte.