Black Midi

Cavalcade

Rough Trade/Playground Music

Black Midi er en av de mest interessante rockegruppene fra England de senere årene. Og jeg bruker egentlig det ordet litt uvillig, siden «interessant» kanskje gir inntrykk av noe litt blodfattig, litt intellektuelt, litt skoleflinkt. Black Midi er derimot «interessant» som en vakthund som plutselig styrter mot deg, tilsynelatende uten noen lenke til å holde den tilbake. Som en flaggermus som har forvillet seg inn på soverommet ditt, og ikke finner veien ut. Som en flokk med småfugler som slår seg i hjel mot panoramavinduet ditt.

Det er noe ved Black Midi som truer hverdagen, og samtidig sprenger rammene for den. De er opprivende i ordets rette betydning, der de river opp dører og gulv, til du som lytter til slutt føler at du svever i ren luft. De river definitivt i stykker regelbøkene. Og river deg med seg på en underlig reise, der det er noe litt galt med alt du likevel kjenner igjen.

«Cavalcade» er ikke bare post-punk. Den er post-musikk.

Omslaget her sier en del om innholdet: en kollasj av antydede former og figurer, som flyter over i hverandre, bukter seg og vikler seg inn i et kaos av inntrykk. Samtidig oppfatter jeg ikke egentlig «Cavalcade» som spesielt fargerik: Den er mer gråsvart, lik en himmel som straks er i ferd med å tømme seg for uendelige mengder med vann eller blod.

Eller som en person som drømmer nettopp dette, like før man våkner. «Cavalcade» er halvt matterock, halvt mareritt. Den har briljante passasjer, massivt monotone platåer av lyd, og lyriske øyeblikk av stor skjønnhet, der «Marlene Dietrich» og «Ascendig Forth» er eksempler på det sistnevnte. Den byr på frådende funk, tett og dynamisk jazzkomp, og eksplosive erupsjoner som ikke ligner så mye annet. En låt som «Hogwash and Balderdash» høres ut som et mulig møte mellom Frank Zappa og The Pop Group, under oppsyn av Jello Biafra og Einstürzende Neubauten.

I tillegg kommer tekstene, som ofte er like surrealistiske som de mest obskure ordene til Scott Walker: Three encores of ‘Oh Sonny Boy’ backed only by accordion / Three rows of pale brunettes protect him from the crowd / The curtain a patchwork of imitation vermillion er bare ett eksempel. Men de lykkes med å etablere en helt egen og dramatisk verden, slik også musikken gjør det. «Cavalcade» er progressiv musikk i enhver betydning av ordet, og et overveldende overbevisende andrealbum fra fremdeles unge briter.

Det har ikke bare vært lett for bandet i det siste, der gitarist Matt Kwasniewski-Kelvin har måttet ta permisjon på grunn av sin psykiske helse. De tre øvrige medlemmene vokter likevel lyset, og setter like godt fyr på hele parnasset. Geordie Greep spiller like mye ut rollefigurer som han synger, mens alle imponerer på en lang rekke instrumenter, forsterket med blant annet sax og fløyter. Det er ambisiøst og annerledes, dristig og drømmeaktig.

«Cavalcade» er ikke bare post-punk. Den er post-musikk. Og en soleklar kandidat til et av Årets Album.