Fire sanger og en gravferd

Egil Baumann

PORTRETT AV NORMAN: Fra den gang hun spilte inn Strauss på Philips og debuterte på The Met i New York. FOTO: BETTMAN ARCHIVE Bettmann

«Det ville glede meg meget om akkurat De ville ta disse vanskelige sangene inn i Deres program.» Dette skrev Richard Strauss til Kirsten Flagstad rett før sin død i 1949, i forbindelse med de fire sangene som like etter ble publisert under tittelen «Vier letzte Lieder». Dette er sanger som, røft sagt, handler om avskjeden med livet. Og Flagstad tok disse sangene inn i sitt program og urframførte dem i 1950 med Philharmonia-orkesteret i London, dirigert av Wilhelm Furtwängler (se Musikkmagasinet 28. april 2014.) Siden den gang har de fleste ledende sopraner sunget dem. Første kommersielle innspilling kom i 1953 men Lisa della Casa. Samme år fulgte Elizabeth Schwarzkopf som gjorde sangene om igjen i stereo i 1965. Siden har antall innspillinger vokst og i dag er det vel rundt 150 som er tilgjengelige i diverse formater. En av disse er Lise Davidsens debutplate på Decca i 2019.

Strauss hadde ikke gjort det klart hvilken rekkefølge sangen skulle framføres i, så det var forleggeren som bestemte rekkefølgen. Her kommer «Frühling» først, og deretter «September», «Beim Schlafengehen» og «Im Abendrot»; de tre første med tekst av Hermann Hesse, den siste med tekst av Joseph von Eichendorff. Flagstad plasserte «Frühling» som nummer tre, siden hun syntes det var litt risikabelt å begynne med den sangen som hun mente lå litt høyt for henne. Det samme syntes Schwarzkopf i innspillingen fra 1965, der hun legger ned sangen en halvtone.

I det hele tatt har Strauss rett når han kaller sangene vanskelige. De krever alt fra en liedstemme til en dramatisk sopran og ikke minst en solid pusteteknikk. Det er noen fraser her som virkelig byr på problemer og som sangerne løser på ulikt vis. Et slikt sted er siste linje av «Frühling»: Deine selige Gegenwart er spredd ut over åtte takter, der fem av dem er viet ordet Gegenwart der e-en selvsagt trekkes ut. Det er ganske vanlig å bryte opp Gegenwart slik at det blir Gegen-gegenwart eller å repetere selige slik at Gegenwart får en tone per stavelse.

Schwarzkopf gjør det siste, Norman det første. Både Flagstad og Davidsen synger slik det står skrevet. En annen vokal nøtt er i «Beim Schlafengehen» og frasen tief und tausendfach, der det er en sammenhengende linje over fire takter der tausend strekkes ut. Der er det vanlig å synge tausend to ganger. Det gjør både Norman, Flagstad og Davidsen. Schwarzkopf synger tief to ganger for å løse problemet.

Nå skal jo ikke en framførelse bedømmes ut ifra sånne detaljer. Det kommer jo tross alt an på helheten. Og orkesterspillet. For dette er selvsagt glitrende orkestrert, flerstemmig, men aldri tykt. Horn har en framtredende plass og gir en melankolsk stemning. Hornet er jo romantikkens instrument som symboliserer fortid, i hvert fall for Strauss etter 1945. Instrumentasjonen forandres fra sang til sang. I den siste, «Im Abendrot», kommer paukene inn for første gang, for nærmest å understreke at sangen handler om en vandring mot døden.

Da Jessye Normans innspilling kom ut fikk den jevnt over god mottakelse. Hun ble sammenliknet med Schwarzkopf, der Norman ikke helt hadde sistnevntes intime forhold til teksten. Personlig synes jeg at Schwarzkopf er utstudert selvbevisst, kjeler litt for mye med ordenene og mangler varme. Varme derimot, har Norman til gagns. Så har hun da også en langt mørkere stemmeklang. Men også Norman sliter i den mest dramatiske sangen «Frühling», som også har det største stemmeomfanget.

«Abendrot» er mestertolkningen her.

De tre andre sangene er nydelig gjort der stemmen ligger i midtregisteret som passer Norman ypperlig. Skjønt nydelig? Jeg har ikke lyst til å gjøre Norman om til en sopran i solnedgang. Det er noe med hennes evne til å formilde en slags evig aften for oss som er i live. Hvordan hun fargelegger et ord gjennom komponistens vektlegging av det. OK: Hun synger durk og ikke durch i «Abendrot». Men hva så, når hun senere i sangen synger ordet duft og får oss til å innse at lukt kan formidles bedre via en stemme enn gjennom nesa.

«Abendrot» er mestertolkningen her. Så vidt jeg vet den langsomste versjonen så langt. Hornene klinger ut i horisonten, livet er snart slutt, musikken også. Mazur dirigerer langsomt med beskjeden framdrift. Musikken stabber av gårde med sine paukeslag. Det gamle paret i diktet går der hånd i hånd. De er trøtte av å vandre sammen etter et langt liv. Samtidig er de lykkelige der de vandrer inn i Ess-dur. Og ingen himmel venter dem.

musikk@klassekampen.no

Album

Parnasset brenner

Londons Black Midi: Med unik avantgarde-oppfølger innspilt i Dublin.

Arvid Skancke-Knutsen

HAN MED TENNENE: Tim Whatley dukker ikke på «Cavalcade», men det gjør John L. og Marlene D. FOTO: YIS KID

Black Midi

Cavalcade

Rough Trade/Playground Music

Black Midi er en av de mest interessante rockegruppene fra England de senere årene. Og jeg bruker egentlig det ordet litt uvillig, siden «interessant» kanskje gir inntrykk av noe litt blodfattig, litt intellektuelt, litt skoleflinkt. Black Midi er derimot «interessant» som en vakthund som plutselig styrter mot deg, tilsynelatende uten noen lenke til å holde den tilbake. Som en flaggermus som har forvillet seg inn på soverommet ditt, og ikke finner veien ut. Som en flokk med småfugler som slår seg i hjel mot panoramavinduet ditt.

Det er noe ved Black Midi som truer hverdagen, og samtidig sprenger rammene for den. De er opprivende i ordets rette betydning, der de river opp dører og gulv, til du som lytter til slutt føler at du svever i ren luft. De river definitivt i stykker regelbøkene. Og river deg med seg på en underlig reise, der det er noe litt galt med alt du likevel kjenner igjen.

«Cavalcade» er ikke bare post-punk. Den er post-musikk.

Omslaget her sier en del om innholdet: en kollasj av antydede former og figurer, som flyter over i hverandre, bukter seg og vikler seg inn i et kaos av inntrykk. Samtidig oppfatter jeg ikke egentlig «Cavalcade» som spesielt fargerik: Den er mer gråsvart, lik en himmel som straks er i ferd med å tømme seg for uendelige mengder med vann eller blod.

Eller som en person som drømmer nettopp dette, like før man våkner. «Cavalcade» er halvt matterock, halvt mareritt. Den har briljante passasjer, massivt monotone platåer av lyd, og lyriske øyeblikk av stor skjønnhet, der «Marlene Dietrich» og «Ascendig Forth» er eksempler på det sistnevnte. Den byr på frådende funk, tett og dynamisk jazzkomp, og eksplosive erupsjoner som ikke ligner så mye annet. En låt som «Hogwash and Balderdash» høres ut som et mulig møte mellom Frank Zappa og The Pop Group, under oppsyn av Jello Biafra og Einstürzende Neubauten.

I tillegg kommer tekstene, som ofte er like surrealistiske som de mest obskure ordene til Scott Walker: Three encores of ‘Oh Sonny Boy’ backed only by accordion / Three rows of pale brunettes protect him from the crowd / The curtain a patchwork of imitation vermillion er bare ett eksempel. Men de lykkes med å etablere en helt egen og dramatisk verden, slik også musikken gjør det. «Cavalcade» er progressiv musikk i enhver betydning av ordet, og et overveldende overbevisende andrealbum fra fremdeles unge briter.

Det har ikke bare vært lett for bandet i det siste, der gitarist Matt Kwasniewski-Kelvin har måttet ta permisjon på grunn av sin psykiske helse. De tre øvrige medlemmene vokter likevel lyset, og setter like godt fyr på hele parnasset. Geordie Greep spiller like mye ut rollefigurer som han synger, mens alle imponerer på en lang rekke instrumenter, forsterket med blant annet sax og fløyter. Det er ambisiøst og annerledes, dristig og drømmeaktig.

«Cavalcade» er ikke bare post-punk. Den er post-musikk. Og en soleklar kandidat til et av Årets Album.

musikk@klassekampen.no

Album

Pulserer og puster

Chris Monsen

GRAND MARIA: «Updates Sonny Rollins for the new century», ifølge jazzkritiker Will Layman. FOTO: CAROLINA MAMA

Maria Grand

Reciprocity

Biophilia Records

Den sveitsisk-argentinske, nå New York-baserte tenorsaksofonisten María Grands ferske «Reciprocity» ble til mens hun gikk gravid med sin sønn, og er inspirert av det tette båndet mellom mor og barn, samt andre konsepter, som hvordan stamceller kan skifte form og ideen om Livets Tre. Og nettopp fleksibilitet, skiftende former og puls er da også i høyeste grad til stede i det musikalske uttrykket hennes, som hun har formet i samspill med sin sammensveisede og agile trio, med Kanoa Mendenhall på kontrabass og Savannah Harris på trommer. Alle tre bidrar for øvrig også med stemmer.

«Fleksibilitet, skiftende former og puls er i høyeste grad tilstede.»

Sentralt stårsuiten «Creation», med seks deler spredt utover albumets 13 spor. Etter de messende ordene «The joy of being exactly who I am» starter åpningssporet «Creation: The Joy of Being» svalt og vart, som en forsiktig oppvåkning, med Grands søkende melodi sentralt.

Stykket er likevel, som mye av musikken her, deilig organisk og tøyelig i tempo, preget av Grands klare, luftige saksofon som Mendenhalls bass smyger under så vel som spinner rundt, stundom i korte ekko eller tilsvar til Grands små figurer, andre ganger ut på egne sideveier, men alltid støttende.

Harris’ trommespill får det hele til å virke flytende i nær stillstand, før hun omtrent midtveis statuerer noe som likner en beat, og låten etter hvert tar form som noe mer håndfast, handlekraftig, målbevisst. Påfølgende «Whabri» starter også mykt og nesten «cool»-artet, med dype men mjuke basstoner og Grands deilig svevende saksofon og Harris sløye trommespill, der det også gis plass til en solo fra sistnevnte. I det hele tatt er samspillet de tre imellom romslig, men like fullt «tight», også når de hiver seg inn i mer heseblesende passasjer.

Eksempelvis den todelte «Fundamental», som starter mystisk med messende vokal over buet bass, men som i del to går fra smygende grom til herlig medrivende og baus, med drivende og funky trommespill, bølgende og pumpende bass og Grands ilende og flakkende melodilinjer. Dette er, som resten av «Reciprocity», musikk som puster og lever, både i pulserende energiske segmenter, så vel som i det vare og myke, som ofte også er elementer som går inn i hverandre.

musikk@klassekampen.no