Det hender jeg får tilsendt et bilde av mat på en tallerken, og det er neppe ment som et vink om at avsenderen nettopp har spist eller snart skal. Dette handler ikke om å være sulten eller mett. Vi skal til mat av en høyere orden, til det som kalles et måltid.

På et tungemål som mitt, er måltid et fremmedord. Nå er det mat, sier vi, om det så gjelder sjølveste julekveldsmiddagen. I oppveksten hørte jeg nok om Herrens siste måltid med disiplene og likte at de delte på brødet, men at de drakk vin, fikk meg til å grøsse, for det var jo ei ulykke når karfolk tok til flaska.

Leonardo da Vincis berømte maleri av nattverden har ikke brødet og vinen i fokus, men fellesskapet. På vår tids digitale bilder, derimot, får vi ikke se hvem som spiser eller hvor det skjer. Sjøl uten glass og ramme framstiller det moderne bildet maten som noe for fantasien og øyet, et stykke malerisk kunst.

Ingrediensene i måltidet bugner ikke; det er så lite av alt at det burde ligge et forstørrelsesglass ved hver kuvert for at blikket virkelig kan få meske seg. Da vil en lysebrun sausklatt kunne ligne ei myr, kjøttstykket en jernholdig sten og grønnsakene et frodig og kortreist landskap. Vi faller i staver som det gamle byborgerskapet gjorde, når de lå på landet og nøt det deilige skuet av et dalføre.

Det moderne måltidet kjennetegnes ved at det skal ta tid å nyte. Det er noe proletært ved å bare få i seg maten, men ingen regel uten unntak. Her lar jeg tanken springe tilbake til Ludvig Holberg, som har dette å si om måltider: «De fleste klager over dagens korthet; meg derimot synes den lang nok. For mitt middagsmåltid som begynner presis klokka tolv, varer kun et kvarter, slik at jeg i løpet av halvannen time har spist, lest en halv time, fått en liten slummer, drukket min kaffe, skrevet en side og gått ut, mens andre folk fortsatt sitter og måper etter den andre og tredje rett.»

Som vi uansett skjønner, kan et måltid formgis som kunst, men i vår har jeg også lært det omvendte, at kunst kan transformeres til mat. Fordi landegrenser og gallerier er stengt, dro jeg en dag på en digital omvisning i Uffizi-galleriet i Firenze. Der fikk jeg se «Uffizi da mangiare» eller «Uffizi på tallerkenen», et prosjekt som gikk ut på å la dyktige kokker (chefs) komponere måltider inspirert av historiske malerier i galleriet. Hele prosessen fra maleri til måltid ble lagt ut på Youtube, ledsaget av kunsthistoriske og kulinariske kommentarer.

«På et tungemål som mitt er måltid et fremmedord. Nå er det mat, sier vi, om det så gjelder sjølveste julekveldsmiddagen»

Hensikten med det hele var å benytte malt mat som en måte å hente fram historia på og bokstavelig talt gjøre fortida spiselig for nåtidas mennesker, ja for framtidas også, ved å dele oppskriftene på nettet til bruk for kommende slekter. Det var en god idé, synes jeg, å mate folk med historie ved å la dem spise noe av det samme de søkkrike Medici-ene satte til livs, familien som ga støtet til å bygge galleriet på 1500-tallet. Men så kom jeg til å tenke på at denne ideen ikke er så ny som en kunne tro. Jeg har da vitterlig vært på Finnskogen og spist skogfinsk tradisjonsmat, fett, stekt sideflesk og motti, laget av byggmjøl, vann og salt, men for meg var det riktignok ikke maten som var veien til historia, men omvendt.

Jeg avstår fra å konkurrere om hvem som var først ute; det overlater jeg til The Economist. 1. mai i år, en dag som mange på venstresida feirer med lange måltider, gjorde magasinet oppmerksom på at Los Angeles County Museum allerede i fjor hadde gjort det samme som Uffizi-galleriet, endog med drinker og cocktails, og sannelig hadde ikke Versailles vært tidlig frampå også, der i gården med kaker som aveny til fortida.

Alle samfunnsklasser, også min, gjør klokt i å kjenne sin historie i matveien, og her hjemme hersket det stor nød og sult blant arbeidsfolk den tida eidsvollsmennene var forsamlet og i brev hjem til sine koner klaget over så vel innkvartering som kvaliteten på madeiraen ved frokosten (ja, ved frokosten). Til middag, der det til vanlig skulle serveres fire retter, hendte det at de dessverre bare fikk tre, deriblant ei brun kjøttsuppe som både kunne ha vært bedre og i alle fall mer tiltalende.

Noen mil lengre oppover langs Mjøsa var det verken mat eller måltider å snakke om på denne tida. Der ble titalls husmenn stevnet for retten for å ha stjålet litt mjøl, korn eller erter fra bonden. Standard straff var «at miste sin Huud» ved 27 piskeslag, samt fradømmelse av alt han måtte eie, og derfra bar det ofte rett ut på tiggerstien.

Etter den digitale turen til Uffizi-galleriet dro jeg sporenstreks til Nasjonalmuseets hjemmesider for å se etter arbeider av Johan Nordhagen (1856–1956), husmannssønn fra Veldre og anerkjent maler og grafiker. Han lagde i 1911 et bilde av Syverine og Johannes Gønnerstuen sittende ved matbordet med ei potetgryte og ei skål med sild. Men nei, intet å se så langt, av en kunstner som fortjener en hel sal i museet og en diger biografi.

Ettersom sild og poteter var det eneste en spiste i løpet av dagen, kan dette være historisk årsak til at arbeidsfolk har kalt alle måltider mat; den var alltid den samme. Kanskje er det slik nedarvet kunnskap som gjør at mange etterkommere bærer på ei pietistisk arv som gir en følelsen av å være fremmedfolk ved et moderne måltid.

Marta Tveit, Torgrim Eggen, Demian Vitanza, Karin Sveen og Synne Øverland Knudsen skriver med bløt blyant på lørdager.