Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Øks blir til okse i dansk romanoversettelse

DEILIG I DANMARK

«Tormod Hauglands nynorske succesroman bliver maltrakteret i dansk oversættelse» – slik lød en overskrift i gårsdagens utgave av Information. All denne ramasjang skyldes Hauglands «Om søvn og mørke», som nylig ble utgitt på dansk av det vesle forlaget Silkefyret. Og hvilken utgivelse! Om vi skal tro anmelder Kristin Vego, forstår oversetter Allan Lillelund Andersen «åpenlyst ikke» det språket han oversetter fra, ja, knapt nok sitt eget morsmål. Allerede i en innledende epigraf går det galt: «Anden viser seg alltid berre i framand, luftig framtoning» – et Novalis-sitat, opprinnelig – blir til «Den anden viser sig altid …».

Deretter går det slag i slag: «sjø» fordanskes til «sø», «vadmelsbukser» blir til «vaders», «urer og hol» blir til «tid og evighed», og når den norske «veden» er brent ned i kaminen, høyner den danske oversetteren like godt innsatsen og proklamerer at «en verden var brændt ned». At han også strever med forskjellen på norsk og dansk «frokost», er tross alt mer tilgivelig – det gjør vi alle.

Kan jobben være gjort av Google Translate? Nja, det spørs om ikke Google er smartere. I en passasje om vikingen Tormod Kolbrunarskald heter det at han står opp, ifører seg et svart skinn, tar øksa i hånda og går ut for å hevne tvillingbroren sin. På dansk er dette blitt til: «Tormod stiller sig så op og vikler et sort skindtæppe om sig, tager oksen med sig og går ud.» BW

Kritikk

Kritikk fra uka som gikk

«ETASJE 3,7»

Forestilling av Claire de Wangen. Sandakerveien 33, Oslo. Anmeldt av Julie Rongved Amundsen 25. mai.

Med hodetelefoner står vi ti stykker med god avstand ute på parkeringsplassen, mens vinduene i huset lyses opp ett etter ett. Gjennom de opplyste vinduene får vi se små brokker av liv. Vaktmesteren forsøker å reparere noe, noen andre er bekymret for strømmen. En baby gråter i oppgangen, en dame spiller cello samtidig som hun får noe intravenøst av en pleier. I ett vindu skjer det kanskje noe kriminelt. Noen av beboerne interagerer med hverandre, men i all hovedsak er de aleine. I «Etasje 3,7» bruker Dewangen-produksjoner nysgjerrigheten og kikkermentaliteten som finnes hos teaterpublikummet, til å skape sitt eget titteskap.

«TID, STED, ROM»

Utstilling ved Preus museum, Horten. Anmeldt av Øivind Storm Bjerke 26. mai.

Sommerens utstilling på Preus museum utforsker fotografiet som et medium til å bevisstgjøre om opplevelser av makt og avmakt. Det skjer gjennom tre fotografiske prosjekter: En gruppe innsatte ved Bastøy fengsel har formulert sin erfaring av å være innsatt gjennom fotografiske bilder. Det er blitt et enestående dokument, der de innsatte gjennom arbeidsfellesskapet viser opplevelsen av å bli skilt fra sine nærmeste og fra samfunnet. Beslektet i sin form er prosjektet der en gruppe norske pensjonister skildrer opplevelsen av å være ute av arbeidslivet og skulle fylle dagene med et nytt innhold. Utstillingens tredje tema bygger på historien om en flukt mot Norge, returen tilbake til hjemlandet og nye fluktforsøk.

«GIANT WITHOUT A BODY»

Utstilling av Nicole Eisenman. Astrup Fearnley Museet, Oslo. Anmeldt av Kåre Bulie 27. mai.

Noe av det som imponerer, er nettopp den lettheten Nicole Eisenman makter å kombinere det lille og det store med: liv og død, hverdag og fest, intimitet og politikk. Arbeidet hennes tar stilling uten å være propagandistisk, og reduserer aldri den engasjerte kunsten til enkle politiske ytringer. Det uutgrunnelige, fem meter lange «Progress: Real and Imagined» er et godt eksempel i så måte – og betegnende for utstillingen som helhet: Maleriet kombinerer kunstnerisk arbeid i atelieret og spørsmål om bilder med temaer som kjønn og livets faser i to billedflater som er uendelig assosiasjonsrike. «Giant Without a Body» er, i likhet med dette hovedverket, en utstilling som ser bakover så vel som fremover. Den representerer en appetittvekkende og frisk ny start for Astrup Fearnley Museet.

«CRUELLA»

Spelefilm av Craig Gillespi (USA, 2021). Meldt av Guri Kulås 27. mai.

Skurkane er dei nye heltane – eller i alle fall dei nye hovudpersonane: Fargerike, populærkulturelle favorittskurkar som Joker, Harley Quinn og no Cruella har alle fått eigne opphavsfilmar i løpet av få år. «Cruella» er ei ny historie, som både er morosamt forankra i og forfriskande frigjort frå Disneys mange animasjons- og spelefilmvariasjonar over «101 dalmatinere». Den sjukeleg sjølvopptekne motedesignaren Cruella de Vil blir analysert og nydefinert. Vi får høyra korleis og kvifor den eigenrådige og sjølvhevdande Cruella bryt ut av den snille og talentfulle småjenta Estella. Det er ein svir.

Atløybrev

Magi i mai

ATLØY, 26. MAI 2021

Arild Linneberg, litteraturprofessor

Kjære venner! Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro; da hørte jeg fra lien en gjøk som gol ko ko, lyder barnesangen. I mai kommer gjøken. Det er noe magisk med mai.

I førkristen tid innleda gaukemessa sommeren, første dag i mai. I keltisk tru markerte beltaine i mai overgangen fra vinter til sommer; da blei grensene viska ut mellom død og liv, de underjordiske og menneskene, og heksene fløy på sopelimer til Bloksberg for å møte djevelen.

Kom mai, du skjønne milde, synger vi til Mozarts melodi. Men gjøkemåneden er også eksamenstid! Gode Jostein Børtnes ved UiO lærte oss hva det var i 1973, da han underviste i antikkens tragedie «Kong Oidipus».

Ifølge gudenes spådom skulle Oidipus drepe far sin og få barn med mor si. Det gjør han uten at han veit hva han har gjort. Da han får vite sannheten, blinder han seg.

Tragedien, sa Børtnes, er en innvielsesrite; en rite de passage. Overgangen fra barn til voksen; fra uvitenhet til viten. Og det er eksamen.

«Primitive» samfunn hadde slike ritualer. Manndomsprøver; kutte seg med kniv, drepe tigeren – prøvelser og smerte. Så få innsikt i stammens hemmeligheter og nytt navn, bli en annen, voksen. I den «siviliserte» verden kaller vi det konfirmasjon og eksamen.

I «Prague. Capital of the twentieth Century. A Surrealist History» fra 2013 skriver Derek Sayer om magiske, gylne Praha. Vi er der, går inn i byens nest eldste bygning i Hastlaskà 1, Speculum Alchemine: Alkymimuseet. Tidligere var ikke vitenskap og mystikk atskilt, forskerne søkte «høyere mening og sfærenes harmoni». Alkymi var vitenskap, å finne de vises stein og lage gull av kull.

Rundt 1915 var prageren Gustav Meyrinks «Golem» den mest populære romanen. I jødisk mytologi er golem en menneskeliknende skikkelse skapt av dødt materiale, leire; Meyrinks Golem blir en voldsmann som angriper både sin skaper, rabbineren, og jødene.

Vi går forbi Kafkas hus, gjennom Malá Strana, opp Nerudova til monumentet over Karel Hynek Mácha. I 1836 skreiv han diktverket «Mai», måtte utgi det på eget forlag og blei nedsabla av kritikken. «Mai» handler om kjærlighet og alle tings forvandling: i måneden mai. Så døde han i en alder av 25.

I Praha rundt 1930 var Mácha ledende kunstneres forbilde. De var opptatt av ordets alkymi; åssen ord kan bli ei åpenbaring slik som Máchas «Mai»: Tsjekkias nasjonalepos.

Klassiske norske nasjonale dikt er «17. mai 1940» og «Norge i rødt, hvitt og blått». «I dag står flaggstangen naken», begynner Nordahl Griegs dikt fra 1940, sangen om de norske fargene er fra 1941 (av Bøe, Bernhoft og Feldborg) – en av de største slagersuksessene gjennom tidene i diverse revyversjoner. Begge de to klassikerne blei til under krigen, «kringsatt av fiender» gikk de undercover.

Praha kan bety «terskel». Tragediens gud Dionysos sto også på terskelen mellom to verdener, som guden for både død og liv, fruktbarhet og fødsel, galskap og rus: overskridelse. Han blei feira om våren.

I «Kong Oidipus» blir byen berga fra pesten da sannheten blir avslørt. Livet vender tilbake.

Og nå «im wunderbaren Monat Mai», som Heinrich Heine skreiv i sitt Lied i 1821, skjedde det noe underlig. Som vanlig eksamen. Men uvanlig: Aldri har jeg hatt så mange gode studenter på en gang. Det var som gull og de vises stein.

«Å dø er som en eksamensdag forestiller jeg meg» skreiv Jan Erik Vold i «Mor Godhjertas glade versjon, ja» i 1968. Men diktet om døden handler om livet, om livet som en eksamen. Jeg tenker på Paulus og Dommens dag: den siste store sensuren?

Kanskje er det bare en gjøk som spør slik. Men den måneden som nå går mot slutten, har sitt gamle navn etter den: gaukmána∂r. Det er noe magisk med gjøken i den magiske måneden mai.

Ko-ko! sier gjøken på øya.

Litteraturprofessor Arild Linneberg skriver brev fra utposten.