Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Tre måneders ventetid er omsider over. Fredag åpner Nicole Eisenmans utstilling på Astrup Fearnley i Oslo:

En fot i den virkelige verden

I DE SEINE TIMER: Til tross for at en skulpturgruppe er det første som møter en i «Giant Without a Body», er Nicole Eisenmans utstilling dominert av malerier. Her ser vi «Sloppy Barroom Kiss» (2011). FOTO: GJENGITT MED TILLATELSE FRA KUNSTNEREN

Amerikanske Nicole Eisenmans verktøykasse virker nærmest ubegrenset. Men én ting finner kunstneren umulig: å male abstrakt.

Å vandre gjennom amerikanske Nicole Eisenmans utstilling «Giant Without a Body» på Astrup Fearnley Museet i Oslo er litt som å gå gjennom en forvrengt og forfriskende versjon av kunsthistorien.

Det starter med enorme gipsskulpturer som sender tankene til både antikken og konstruktivismen på samme tid – og ender i malerier som hinter til alt fra barokk til tysk ekspresjonisme.

Edvard Munch, Pablo Picasso og Philip Guston er alle invitert inn i Nicole Eisenmans malerier, men deres tilstedeværelse blir aldri påtrengende – snarere gjør de snedige gjesteopptredener i et egenartet kunstnerskap.

– Jeg tar inn mye og er nok veldig åpen for inntrykk, sier Nicole Eisenman på telefon fra New York.

– Hver gang jeg er på et museum og står foran et maleri, tenker jeg «Herregud, det blir ikke bedre enn dette!». Men så ser jeg et annet og tenker «Nei! Dette, dette er den eneste måten å gjøre det på».

En flytende praksis

Nicole Eisenman er særlig kjent for sine figurative oljemalerier og tegninger, men hun har også gjort seg bemerket som skulptør. Hennes verk har vært vist ved noen av verdens viktigste kunstinstitusjoner, som Museum of Modern Art (MoMA), San Francisco Museum of Modern Art og Kunsthalle Zürich, og hun har også vært representert under Venezia-biennalen og Whitney-biennalen.

«Giant Without a Body» fokuserer utelukkende på hennes malerier og skulpturer, og da bare i perioden fra 2006 og fram til i dag. Det er med andre ord ikke en retrospektiv utstilling vi her har med å gjøre, men en brei presentasjon av Eisenmans kunstnerskap slik det har tatt form de siste femten årene.

Den konkrete avgrensingen kommer av at kunstneren i denne perioden aktivt begynte å søke en ny form for sine malerier.

REALISME: – Jeg liker å beholde en fot i den virkelige verden, sier Nicole Eisenman. FOTO: NATHAN PERKEL

– På det tidspunktet opplevde jeg tegnepraksisen min som en mer flytende og åpen praksis. Jeg ville overføre dette til maleriet og finne en mer umiddelbar tilnærming til det, forteller Eisenman.

Mot abstraksjonen

Giant Without a Body» er i all hovedsak dominert av malerier. De spenner fra små, unnselige lerreter til meterlange diptyker og triptyker, men én ting har de til felles: Du finner alltid en kropp eller et ansikt i Nicole Eisenmans verk, også når utstillingen har fått den paradoksale tittelen «Giant Without a Body»

– Jeg forsøker noen ganger å lage malerier uten, men det er en utfordring for meg – jeg er ikke i stand til å gjøre det, sier Eisenman.

Enkelte av hennes verk kan på avstand se abstrakte ut, som bronsefontenen «Head with Demon» (2018) eller relieffet «Devil» (2007)». Men tar man dem nærmere i øyesyn, eventuelt tar et skritt tilbake, vil man snart se konturene av en figur også der.

– For meg er det veldig fruktbart å se hvor langt man kan dra et maleri eller en skulptur mot abstraksjonen, men samtidig beholde en figur i dem. Det er ofte der mine verk ender opp. Jeg liker å beholde en fot i den virkelige verden.

Et resignert protesttog

Det første som møter en når en entrer utstillingen, er den enorme skulpturgruppa «Procession», opprinnelig vist under Whitney-biennalen i 2019. Ni skulpturer, noen av dem over to meter høye, er stilt opp med ansiktene vendt mot inngangen, som om de beveger seg i samme retning.

Skulpturgruppa ble til i kjølvannet av at Eisenman i 2016 engasjerte seg i Black Lives Matter-bevegelsen, men kan også leses som et allmenngyldig bilde på kollektiv politisk handling.

Men noe oppløftende og energisk opptog er det neppe: Skulpturgruppa bærer delvis preg av en form for resignasjon og avmakt. En enorm bronseskulptur med senket blikk trekker på en kjerre med firkantede blyhjul. På kjerra ligger en kolossal figur av gips, bivoks og harpiks på alle fire med hengende hode.

– Ville skulpturgruppa sett annerledes ut om den var laget i dag, etter at Black Lives Matter ble en verdensomspennende protestbevegelse og Donald Trump tapte valget?

– Jeg vil ikke høres for pessimistisk ut, og jeg tror verkene mine viser at jeg heller ikke er det, men jeg tror vi er ganske fortapt. Spesielt i USA står vi overfor enorme strukturelle utfordringer. «Procession» handler om mennesker som kommer sammen i protest. At skulpturen oppleves trist og resignert, skyldes nok at det har vært stemningen her en god stund.

«Jeg vil ikke høres for pessimistisk ut, men jeg tror vi er ganske fortapt»

NICOLE EISENMAN

Picasso med klovneføtter

Et kjennetegn ved Eisenmans kunstnerskap er at det politiske og eksistensialistiske veies opp av humoristiske innslag, så også i «Procession». Går du for nær rumpa på den enorme gipsskulpturen som ligger på alle fire på kjerra, kan du fort bli prompet i ansiktet mens du leser støtfangerklistremerket «How’s my sculpting? Call 1-800-EAT-SHIT».

– Tenker du på humor i kunsten som en form for comic relief, eller er det en måte å forsterke det politiske budskapet på uten å bli agiterende?

– Humor er en måte å dra folk inn på. For når de først er trukket inn, så kan man utrette noe. Det er en slags felle, sier Eisenman.

Og det er da heller er ingen ærbødig tilnærming til sine forgjengere som preger hennes kunstnerskap. En av utstillingens installasjoner består blant annet av en overvåkingsvideo fra Astrup Fearnley Museets faste utstilling, der betrakterne av et Sigmar Polkes-verk ses gjennom et varmesøkende kamera. Eisenman får det til å se ut som om de besøkende slipper en fis foran verket.

– Er balansen mellom respekt og lekenhet avgjørende når man innlemmer kunsthistorien i egne verk?

– Jeg tror ikke det finnes noen oppskrift for det. Å respektere kunsthistorien høres dødt ut, og jeg tenker heller ikke at det er respektløst å avvise den – det er jo det som må til for at ting skal gå framover, sier Eisenman.

– Og når det kommer til å leke med kunsthistorien … Det er jo ikke sånn at jeg tar Picassos «Pikene fra Avignon» og putter klovneføtter på dem.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production