Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hva Vilde vil: Usedvanlig sterk personlig stemme på låtskriverens instrumentale albumoppfølger.

Smelteverk

SÅ SOM I EN SPEGEL: Skogens sus er til stede i titler, vibb og endog feltopptak på Vilde Tuvs andre album «Melting Songs». FOTO: KOBIE NEL
Vilde Tuv

Vilde Tuv

«Melting Songs»

Poesy

Da hun albumdebuterte med «D’meg» i 2016, var Vilde Tuv for lengst lokalt etablert som et såkalt fenomen hjemme i Bergen, et unikum om du vil, med sine enkvinnesfremføringer med tramp og gitar, og en karakteristisk inderlig vokalstil som lå helt mot, og ofte over, manges personlige grense til det skjærende. Albumet var da også produsert og utgitt i samarbeid med en rekke prominente skikkelser (les «menn») i det lokale musikkmiljøet, og la samtidig ytterligere grunnlag for en pussig situasjon der sangeren og låtskriveren etter hvert etablerte en smal bunnsolid respekt som prominent pop-avantgardist på nasjonalt plan, samtidig som hun forble et mer snurrig kultfenomen på lokalt plan.

Her finnes det kanskje et snodig vestlandsk dialektuttrykk som fanger opp nyansene langt bedre, men det kan vel oppsummeres ved at Vilde Tuv, for ikke mye mer enn et år siden, fortsatt kunne oppleves som tilfeldig trubadurinnslag på lokalbar en torsdagskveld, til tilreisende musikkjournalists nær-ærefrykt, mens fylleskravla på bordene rundt stadig truet med å overdøve et repertoar som for øvrig spant egenrådig elegant fra Loudon Wainwright III til Gustav Lorentzen.

På plate, og kanskje særlig på «D’meg» som et sammenhengende statement, har likevel det tilsynelatende mest definerende trekket ved Vilde Tuvs musikk vært hennes egenskrevne, eiendommelige tekster. For egen del har jeg for eksempel tatt meg i å tenke, ved mangt et vindkast siden 2016, på den besynderlige karakteristikken av vinden som å «drikke en klem» på «Det blåser ingen vinder inni huset». Et utsagn opphavskvinnen selv for øvrig i et intervju en gang har avfeid som totalt meningsløst, ser jeg ved korrektur-googling av tekstsitatet, men det er heldigvis akkurat sånt en kritiker står fritt til å erklære seg uenig med den skapende kunstneren om.

«Fundamentalt menneskelig, og dermed av natur imperfekt.»

Det gir uansett, slikt sett, svært mye mening at andrealbumet når det omsider ankommer er gitt ut på det nystartede egne selskapet Poesy. Både navnet på selskapet, men også hvordan Vilde Tuv her har tatt full kontroll over alle ledd i produksjonen (med unntak av ekstern innspillingstekniker på én låt samt mastringen av Jørgen Træen).

Mer umiddelbart overraskende er det faktum at «Melting Songs» er en ren instrumentalplate, attpåtil med blokkfløyte som det sentrale solist-instrumentet. Med et uttrykk plassert et (egendefinert) sted i skauen mellom trance (i euro-techno-betydningen av begrepet) og new age/meditasjonsmusikk. Det må være bortimot det mest radikale stilbruddet i skandinavisk pophistorie siden proginstrumentalisten Bo Hansson slapp en (for øvrig underkjent!) dansebandskive i 1985.

Men det mest reelt radikale er hvordan «Melting Songs» fra første anslag, altså den digitale luftvernsirenen som morfer inn i de undrende åpningsakkordene på «Little Crack», låter underlig umiskjennelig som nettopp Vilde Tuv. Særlig når trance-sag-synthen småsnubler inn med et markant tema, på et vis som er egnet til åpne ørene for gjenhør med «D’meg» og hvor mye identitet og personlig stemme som finnes i kjernen av melodi og frasering i låtene til Vilde Tuv, særlig merkbart i en setting løsrevet fra de åpenbart karakteristiske trekkene ved tekst og intonasjon.

Det er vel verdt å trekke opp noen linjer, en slags kontekst i form av internasjonale, samtidige strømninger, der tidligere ignorerte grenseland mellom new age og seriøs samtidsmusikk har havnet i sentrale søkelys, representert for eksempel ved den sene karrieretoppen til den nylig avdøde synthesizer-healeren Pauline Anna Strom. Og der tidligere så umiddelbart misbilligede trancereferanser settes under lys og lupe av platesamler-rekonstruktivister som Prins Thomas (på forrige sommers «Træns»). Uten å si at ambisjoner om «tidsriktighet» fremstår spesielt vesentlig for Vilde Tuv, som uansett har vært velkjent treklemmende tranceentusiast siden «D’meg» og vel så det, med dokumenterte spor i musikken også, fokuset er bare forflyttet og … foredlet her.

Mens det sentrale valget ved å uttrykke seg gjennom barndomsinstrumentet blokkfløyte, kombinert med valgene i produksjonsprosess, snarere enn regresjon gir assosiasjoner til Björks sene modningsprosess. Og for ordens skyld er Björk her en målestokk for formsikkerhet, snarere enn banale ideer om «eksentrisitet».

Låttitlene nikker på vekselvis engelsk og norsk mot en slags utopisk undrende (re)orientering i verden og samtiden – «Tenk at det fins», «Jeg kommer hjem nå!» (merk utropstegn) og «Flute Navigation». Men det ligger også en erkjennelse av usikkerhet og friksjon, musikalsk uttrykt i hvordan melodiføring på «Take My Handle» på et tidspunkt faller fullstendig fra hverandre, på et vis som aldri hadde fått plass i de nevnte, beslektede referansesjangrenes fokus på perfeksjonert transcendental harmoni. Det understreker noe fundamentalt menneskelig, og dermed av natur imperfekt, som gjør uttrykket på «Melting Songs» så påfallende personlig.

Spørsmål & svar

Da debutalbumet ditt kom i 2016, fikk du særlig oppmerksomhet som original tekstforfatter, mens nå er det blokkfløyta du snakker med. Hvordan formidler man poesi, på etiketten Poesy, i et instrumentaluttrykk?

– På siste utgivelse var også det musikalske uttrykket svært viktig for meg, men jeg opplevde at det musikalske var vanskeligere å snakke om. Både for meg selv, folk jeg snakket med og journalister. Det motiverte meg til å prøve å spissformulere meg uten ord, og gi mer plass til musikken. Jeg ville teste hvor sterkt jeg klarte å snakke med melodier, og hvor nært og menneskelig jeg kunne gjøre det.

Denne gangen er all produksjon og mer til ved deg selv. Hvor viktig har det vært for deg å ha kontroll over alle ledd?

– Først og fremst er det en kunstnerisk grunn for at jeg ville produsere platen selv. Det jeg så for meg, var det ikke mange jeg kjente som drev på med, så det var en lang prosess hvor jeg utforsket og lærte nye ting over flere år. Jeg har hatt mange gode lyttere underveis, fått låne utstyr, fått lære av andre, fått hjelp til deler av innspillingen, fått låne lokaler osv., samt hatt folk rundt meg som har pushet meg til å gjøre mitt beste. Når jeg lager musikk har jeg en tydelig idé jeg vil følge, og det er ikke like lett å skulle hyre inn andre i en så utforskende og lang prosess. Når denne prosessen var ferdig, så var plutselig platen ferdig også

Hva er det med blokkfløyta, hva er det den uttrykker? Verden ble først kjent med blokkfløytesolisten Vilde Tuv da du lagde bestillingsverket «Talking Flutes» for EKKO-festivalen i 2018. Kan du fortelle litt om arbeidet med det verket og veien videre?

– Mange av ideene til platen hadde sin spede begynnelse nettopp i dette verket jeg gjorde for EKKO. Jeg fremførte et verk på 40 minutter som besto av en blanding mellom fløytelåter og låter med engelsk tekst. Opprinnelig arbeidet jeg med å gjøre dette om til et album, men underveis forsto jeg at de par-tre låtene med tekst kom til å ta all oppmerksomheten på en plate som skulle inneholde begge deler. Det gjorde at jeg ønsket å rendyrke fløyten som historieforteller, og gi den all plass, så man ikke kunne sno seg unna.

I tillegg til blokkfløyta fremstår trancemusikken som en sentral referanse for lyden på «Melting Song». Hva er det sentrale med trancen som musikalsk språk for deg, og hvordan anvender du det i egen musikk?

– Euforisk trancemusikk er skreddersydd for å frembringe sterke emosjoner. Grunnen til at jeg vil bruke sterke virkemidler, er fordi jeg tror på det gode i mennesket. For å nå det gode og fredfulle i seg selv må man først få kontakt med følelsene sine, og anerkjenne både det gode og det vonde. Samfunnet vårt har mange systemer som er skreddersydd for effektivitet, som gjør at for oss mennesker å passe inn, kan vi ikke tillate oss å lytte til magefølelsen vår. Slik svekkes gradvis vår indre stemme, som innerst inne er levende. Jeg ønsker å lage musikk som kan gi oss mot til å kjenne etter.

Eirik Blegeberg

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production