Squid

Bright Green Field

Warp Records

De andre har hvite smil og de andre bryr seg ikke, uten at det berører protagonisten. Liksom. På Squids første album har musikken absolutt ingen ambisjoner om å forandre verden – det der har alle realister gitt opp for lengst – men hver bidige låt ønsker å si noe sannferdig om tida vi lever i. Og denne tida og denne verden er på overflaten et ganske gyselig sted å være, goldt og kaldt, fylt til randen av frykt – med en konsumentstyrt individualisme som har gjort oss isolerte, også lenge før mars 2020, men tydeliggjort siden. For det er ensomheten som ruver i avsluttende, åtte minutter lange «Pamphlets», med en hovedperson med ny bil som får reklame inn, men som aldri går ut. I don’t go outside, outside, outside, synger, så skriker vokalist-trommis Ollie Judge, før han hviskende, så hikkende gjør narr av flokken. Samtidig som flokken, i dette tilfellet representert av bandet, skjærer tvers gjennom pisspreiket, som en kollektiv kniv med fem friske fyrer på ryggen, som et spisst argument for at sammen er vi skarpere.