Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hvor kommer egentlig alle de dårlige ideene fra? Ivar Hippe om de nyliberale tenketankenes framvekst og gjennomslag.

Idékrigen om velferdsstaten

Med andre ordIvar Hippe30. april 2021

Hvorfor har Norge kopiert reformer som har ført til dype sosiale kløfter og mistillit til den demokratiske staten i andre land? Undringen over veivalgene – hvorfor har vi nedmontert boligpolitikken, hvorfor er offentlig tjenesteyting blitt en lukrativ markedsplass? – har fulgt meg gjennom flere tiår, fra oppveksten i Groruddalen til min tid som journalist, i NRK og Dagsavisen, og som redaktør av Økonomisk Rapport. For noen år siden fikk jeg muligheten til å gå dypere inn hva som har drevet fram denne utviklingen.

Folkestyre og demokrati er verdt å kjempe for. Da trenger vi flere som ser at EØS står i veien for forbedring.

Når EU får det siste ordet

KronikkBoye Ullmann, leder i Nei til EUs faglige utvalg og Roy Pedersen, leder i Nei til EU30. april 2021

TROJANSKE FLY? Flyselskapet Wizz Air har via EUs frie etableringsrett fått fri rullebane, og flytter nå grensene for sosial dumping, skriver forfatterne – et godt eksempel på hvordan EØS-avtalen endrer arbeidslivet. Her markerer en kabinansatt på Oslo Lufthavn motstand mot flyselskapet. FOTO: FREDRIK HAGEN, NTB Fredrik Hagen

I morgen er det femten år siden EUs østutvidelse. Den nyliberalistiske måten dette skjedde på har dramatisk endret økonomi, politikk og arbeidsliv i EU/EØS-området. Arbeidsløshet, velferdskutt og økende fattigdom er blitt vanlig. Politisk er venstresida svekket, spesielt sosialdemokratene, som i flere land er redusert til små- og mellomstore partier. På høyresida har høyrepopulistiske og høyreekstreme partier fått økt innflytelse. Fagbevegelsen er på defensiven. Dette har gjort det lettere å utvikle et løsarbeidersystem som svekker tariffavtalene uten å endre dem.

Hamsun og hatet

DebattIdeologiJon Langdal, Oslo30. april 2021

Ståle Dingstad gir i sitt svar (28. april) til kritikken av boka si, eit misvisande bilete både av Hamsuns antisemittisme og (indirekte) av hans nazisme. Jødespørsmålet var ikkje det viktigaste politiske spørsmålet for Hamsun, og haldninga hans til jødane kan ikkje reduserast til berre negative og «uforanderlige» eigenskapar. Han tildelte dei samtidig like uforanderleg positive eigenskapar, som å stå høgt intellektuelt og kunstnarisk, ikkje minst «vidunderlig» musikalske. Likevel var han, som Dingstad korrekt har peikt på, redd for blodblanding med «den eksklusivt hvite race». (Antisemittisme er ikkje alltid hat! Det er ein tenkemåte.) Kunne han ha sagt noko så flatterande om dei gruppene han verkeleg hata, engelskmennene eller dei moderne industriarbeidarane? Hamsun ville at jødane skulle få sitt eige heimland, mens han ville tvinge engelskmennene i kne ein gong for alle og eliminere proletarane, som er like rotlause som jødane, men ein ulydig underrase, og som i maskinalderen er overflødige, og derfor parasittar.