Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Uredd: Albumklare Marie Ulven mener det er umulig for en låtskriver å utlevere seg selv – alt er en klisjé, alt har vært følt før.

ULVEN KOMMER

PÅ HØYDEN: Marie Ulven Ringheim fra Horten, kjent under artistnavnet Girl in Red, skuer mot sola med Tøyen i ryggen fra Ola Narr.

Girl in Red var årets internasjonale popsuksess 2020, i følge norsk musikkbransjes eget eksportorgan. Nå kommer albumet også.

Å skulle gi ut debutalbum vekker visse følelser. Nervøsitet, for eksempel. Det har hun begynt å kjenne på nå.

– Det er jo en stor ting å gjøre, da. Jeg er litt stressa. Jeg er jævlig stressa.

Marie Ulven, iblant kalt Girl in Red, har entret haugen av en grønn lunge kalt Ola Narr mellom Carl Berner og Tøyen i Oslo, sammen med en 45 kilos Berner sennenhund ved navn Luna. Et trygt, lojalt og lunt vesen det har vært godt for nervene å ha rundt seg under pandemien. Ulven har blitt en ganske dreven hundeeier – det skryter hun i hvert fall av selv:

– Hvor O.G. er man ikke når man har medbrakt sammenbrettbar plastskål?

Kommentatorsporet til seg selv signaliserer en bevissthet rundt alt hun sier og gjør. Kanskje ren forsvarsmekanisme om fokuset blir litt mye på henne. Ulven er nemlig ganske lei av å snakke om seg selv. Å gjøre seg så bemerket over Atlanteren at man havner på det amerikanske businessmagasinet Forbes’ liste over 30 mest lovende personer under 30 i den Europeiske underholdningsbransjen, gir kanskje en indikator om pågangen. Og fredag skal hun gi ut sitt første album, «If I Could Make It Go Quiet». Promoarbeidet er preget av repetisjoner, inkludert den obligatoriske «I know you’ve probably been asked this question a million times, but … how did you get your name?» Men å gi ut debutalbum handler ikke bare om stress, nerver og å gjenta seg selv.

– Jeg er også gira og gleder meg noe jævlig! Jeg er jo stolt over det jeg har gjort, sier Ulven.

Det har gått i et fint tempo siden singelen «I Wanna Be Your Girlfriend» markerte starten på karrieren i 2018, synes hun.

– Så begynte det å ta seg opp i 2019, og jeg turnerte masse. Og i 2020 ble jeg enda større. Jeg har bare jobba støtt og stadig.

Men hun har aldri følt at hun har hatt dårlig tid med å få ferdig et album. Hun tror ikke det hadde blitt så jævlig bra heller, om hun hadde følt på det.

– Nå bare håper jeg folk liker det, ass. Og så kan jeg fortsette å lage musikk for alltid.

«If I Could Make It Go Quiet» var egentlig bare ment som en arbeidstittel. En av bit av tekst fra låta «Body and Mind»: Been in the deep end since I realized / There is a difference between body and mind / If I could make it go quiet inside / Get some rest for my weary eyes.

– Jeg syntes den setninga var veldig fin. Den rommet noe større, følte jeg. Det var bare en magefølelse i starten. Jeg tenkte ikke nødvendigvis at «dette betyr det her og det her», forteller hun.

Men nå betyr tittelen et ønske om å ha det bra, uten så mange tanker som tar så mye plass. Og siden hun mener albumet er veldig bråkete og høylytt, synes hun det er morsomt at tittelen kanskje er litt selvmotsigende:

– Et ønske om at alt jeg sier inni plata kanskje ikke var så jævlig høylytt, da. Jeg vetta faen jeg, jeg bare føler det er en veldig pen tittel. Jeg føler at albumet er veldig stappa av intense låter, med mye følelser. Ikke nødvendigvis at det er masse hamring og dobbel stortromme og sånn.

Det er litt doble stortrommer inni der også, da. Men det er altså pop hun kaller det hun jobber med.

– Jeg synes pop er en helt herlig merkelapp. Også fordi pop er så mangt. Det er tidenes regnbue-term. Det er så mye der. Jeg føkker hardt med pop. Jeg synes jeg lager hardcore popmusikk.

Og nå har hun blitt «kommers» også. Det har hun skjønt for lengst.

– Veldig mye som er kommers er bra. Man må fucke med det man fucker med.

Med det mener hun at du ikke kan slutte å like noe du likte, bare fordi det ble populært.

– Da jeg var litt yngre, og mitt favorittband begynte å bli populært, var jeg sånn «jeg vil ikke at alle skal høre på dem». Og nå har jo jeg blitt den artisten som noen har et sånt forhold til. Men jeg vil jo at hele verden skal høre på meg!

«Jeg synes musikk er helt uforståelig, jeg.»

Det er spor av fortvilelse i stemmen, før hun blir bestemt i tonen igjen:

– Å gatekeepe artister og sånn, det fucker jeg ikke med.

Andre ting Marie Ulven ikke «fucker» med, er når kvinnelige musikere og produsenter får lite kred for jobben sin, i forhold til sine mannlige kolleger. Det opplevde hun nylig selv da hun lanserte singelen «Serotonin», der produksjonskrediteringen var delt likt mellom Ulven, Matias Tellez og Finneas O’Connell – broren til og produsent/låtskriver for Billie Eilish.

– Fordi Finneas var med på låta, fikk han alt fokus: «Girl in Red får superstjernehjelp». Da ble jeg sånn «Bitch, det er jeg som er superstjerna her, for fucks sake!». Det var mange publikasjoner som ikke nevnte meg som produsent, enda jeg hadde skrevet størsteparten selv, og kommet på disse rap-delene, og alt sånn. I stedet ble det snudd på hodet: «Hvordan fikk Finneas deg til å begynne å rappe?»

Det er som sukket hennes går gjennom hele Ola Narr.

– Tror man at den ene kule tingen som skjer i den låta her blitt gjort av en mann? Jeg kjenner jeg blir ordentlig arg: Da går jeg fra null til hundre. Bare når jeg tenker på det nå, så blir jeg sånn «faen assa!».

Å prate om hvordan hun lager musikk selv, synes hun derimot er lite interessant. For å være en som tenker mye, tenker hun ekstremt lite over egen prosess.

– Hva skal jeg med den kunnskapen der, egentlig? Det viktigste for meg er at jeg lager noe, at det er en prosess der. Jeg er så lei av å måtte reflektere over alt jeg gjør. Å bli spurt om ting jeg egentlig ikke har så lyst til å tenke over. Jeg får bare et mer anstrengt forhold til det å lage musikk om jeg også skal sitte og prøve og forstå alt. Jeg synes musikk er helt uforståelig, jeg. Og det er det som er så jævlig gøy med det. Derfor har jeg gitt opp tanken om prosess. Men som 15-åring syntes jeg det var kjempespennende. Så jeg har vokst fra prosessen. I hvert fall praten om den.

– Hva er det du går etter, eller hva er det som spiller inn når du er fornøyd med en låt, da?

– Det er tre ting som gjelder når jeg tenker at en låt er bra og regner den som ferdig. Det ene er at jeg ligger og hører på den hele tiden når jeg skal legge meg, når jeg har begynt å jobbe med den. Nummer to er at jeg på et eller annet tidspunkt i prosessen blir dritgira og tenker «det her er den beste shiten jeg noensinne har lagd». Og at fra da jeg vet at jeg er ferdig med låta, så hører jeg ikke noe mer på den. Det er egentlig de tre viktigste tingene for meg. At jeg føler et eller annet sterkt til det selv.

Når det gjelder det å føle noe sterkt i tekstform, å brette ut sitt indre såre følelsesliv og psyke, blir det aldri skummelt eller for utleverende for Ulven. Hun kan riktignok være redd for én ting når det gjelder tekstenes innhold:

– Det jeg ikke tør, er å sende låtene til de personene de handler om. Da blir det skummelt. I går lagde jeg en Tiktok om det, forteller hun.

«Wish I had the balls to send this song to the person I wrote it about», står det i videoklippet, der hun viser fingeren til tonene av sistesingelen «You Stupid Bitch».

– Å skrive en låt om noen er egentlig en pysete ting. Jeg sier jo ting jeg ikke tør å si til andre, bare at jeg putter det i en låt. Og så bare … spiller jeg helt kul i virkeligheten.

Og akkurat der kommer kommentatorsporet tilbake:

– Jeg høres ut som en skikkelig gammal merr akkurat nå. Jeg har sagt masse rart liksom, men jeg fikk litt ut av meg selv-opplevelse her. Jeg sier alt litt sånn tullete også, for jeg er så bevisst på at jeg er så full av den siste tida, kjenner jeg. Jeg burde egentlig bare legge meg ned på en psykologbenk og si det til han som sitter på andre siden og spør hvordan jeg har hatt det i dag.

Men bortsett fra det å skrive om andre, har hun sin egen teori om det å utlevere seg selv i musikken. Hun mener det er umulig.

– Hva jeg føler i «mitt innerste indre» – det er så jævlig klisjé, liksom. Det er blitt levd og følt av tusenvis av mennesker i tusenvis av år. Jeg hadde ikke putta noe inn i låtene mine om jeg hadde syntes det var ukomfortabelt, eller om jeg følte at jeg var for utleverende. Og uansett går det jo bra, for til syvende og sist så er det bare en låt. Jeg kunne også skrevet om å blæste masse folk med gønnere og vært jævlig sinna. Selv om jeg skriver veldig personlige ting, skriver jeg fiktive historier også. Det er ikke nødvendigvis rett fra sjela mi, eller en førstehåndsopplevelse. Jeg synger om ting som er basert på at jeg ser folk rundt meg som har det vanskelig, så tenker jeg «wow, dette resonnerer med det du sier», og så lager jeg historier.

Så fikk hun jo forresten snakka litt om prosessen likevel.

Girl in Reds debut «If I Could Make It Go Quiet» er ute førstkommende fredag.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production