For snart ett år siden, den 25. mai 2020, sendte politiet i Minneapolis ut en kortfattet uttalelse. Der het det at de hadde rykket ut etter melding om «et pågående falskneri». To politifolk hadde funnet den mistenkte, en mann i 40-årene, i bilen sin. Videre het det: «Etter at han kom ut, motsatte han seg betjentene fysisk. Betjentene klarte å få satt håndjern på den mistenkte og merket at han tilsynelatende fikk et illebefinnende. Betjentene ba om en ambulanse.»

Meldingen forklarer videre at den mistenkte ble transportert til Hennepin County Medical Center, der han «døde kort tid seinere».

Avdøde var George Floyd, som var mistenkt for å ha prøvd å kjøpe sigaretter med en falsk 20-dollarseddel. Og hadde det ikke vært for at 17 år gamle Darnella Frazier filmet hendelsen, kunne politiets kliniske og usanne skildring blitt stående. Drapet på Floyd ville kanskje blitt en notis, og i alle fall ikke ført til en rettssak verden fulgte. Politiet kunne, for å låne ordensmaktas egne ord, sluppet unna med sitt «pågående falskneri».

Seint tirsdag kveld norsk tid kom kjennelsen mot politimannen Derek Chauvin, som hadde kneet sitt på halsen til Floyd i ni minutter og 29 sekunder – et faktum politiet ikke engang nevnte i sin opprinnelige versjon. Chauvin ble kjent skyldig på alle tiltalepunkter, inkludert det som tilsvarer forsettlig drap.

De spontane reaksjonene blant Floyds pårørende og støttespillere var først og fremst en inderlig lettelse. Mange hadde ikke engang turt å håpe på rettferdighet. Et vell av personlige erfaringer og offentlig tilgjengelig statistikk tilsier at skepsisen deres var velbegrunnet.

To uker etter Floyds død, mens Black Lives Matter-protestene raste, intervjuet jeg Sean Dugar, en svart demokrat fra Oakland i California. Dugar fortalte da historien om bysbarnet Oscar Grant, en 22-åring som ble drept av politiet i 2009. Først satte en politimann kneet sitt i hodet på Grant, og la ham i bakken med ansiktet ned. En annen politimann skjøt så Grant i ryggen mens han lå nede. Politimannen som avfyrte skuddet, Johannes Mehserle, ble bare dømt for uaktsomt drap. Grant var svart, Mehserle hvit.

Hendelsen var trolig blant de første i sitt slag som ble filmet med mobilkameraer og spredd, og ble et frampek til en rekke liknende drap – inkludert George Floyd-saken. «Vi har et åpent sår. Hver gang såret er i ferd med å heles og spenningene dempes, skjer det noe på nasjonalt nivå som gjør at folkene her blir minnet på det som skjedde den gangen», sa Dugar den gangen.

Bare i løpet av det drøye tiåret mellom drapene på Oscar Grant og George Floyd har det vært så mange liknende saker at det er vanskelig å holde oversikt: Trayvon Martin i Florida, Michael Brown i Missouri, Eric Garner i New York, Breonna Taylor i Kentucky – for å nevne noen.

En oversikt som er lagd av The Washington Post viser at rundt 1000 personer blir skutt av politiet årlig i USA. Politidrapsraten er dobbelt så høy blant svarte amerikanere som hvite, selv om førstnevnte utgjør 13 prosent av befolkningen.

Mistroa til politi- og rettsvesenet har også dypere røtter. Som blant andre kriminologen Connie Hassett-Walker ved Norwich University har bemerket, er mye av det amerikanske politiets historie fortsatt lite kjent. Den foretrukne versjonen av historien starter gjerne med etableringen av politikamrene i byer som Boston og New York på 1800-tallet, der hovedhensikten var å holde fattige innvandrere under kontroll.

Den andre og enda mindre ærefulle versjonen starter tidligere, og lenger sør. Der har dagens politi røtter i 1700-tallets «slavepatruljer», grupper med hvite menn som jaktet på slaver som hadde rømt eller sto bak opprørsk virksomhet.

Etter borgerkrigen ble slavepatruljene satt til å passe på at de formelt frigjorte slavene ikke tok seg noen friheter. De tidligere slavene var fortsatt underlagt såkalte Black Codes, lover som bestemte hva slags arbeid svarte kunne ta og hvor mye de kunne få betalt, samt hvor de kunne bo og bevege seg.

De påfølgende rasistiske Jim Crow-lovene, som ble innført på 1880-tallet i sør, sørget for segregering i offentlig rom. Folk som kunne mistenkes for å ikke respektere lovene, ble straffet av arvtakerne etter slavepatruljene.

Disse lovene eksisterte helt fram til 1965, da president Lyndon B. Johnson signerte Voting Rights Act.

Loven, som var ment å lukke Jim Crow-epoken i USAs historie, åpnet samtidig et nytt kapittel. Bare få dager etter signeringen brøt Watts-opprøret ut i Los Angeles, etter arrestasjonen av den svarte 21-åringen Marquette Frye. I 1992 sto samme by i flammer, etter frikjennelsen av politifolk som ble filmet mens de grisebanket afrikansk-amerikanske Rodney King året før.

Det er lett å se for seg at en mindre entydig kjennelse mot Derek Chauvin ikke bare ville utløst sorg, men også raseri og nye opptøyer.

Etter at dommeren hadde lest opp juryens konklusjon, sendte jeg en melding til Sean Dugar, den tidligere nevnte demokraten i Oakland. Som hos mange andre kan ikke reaksjonen hans beskrives som glede. Mange tanker gikk gjennom hodet hans, svarte Dugar, som hadde skrevet ned noen av disse tankene på sin Facebook-vegg.

«Håp er det eneste vi har å klamre oss til», skreiv han før kjennelsen var kjent. «Håp om at et system som ikke ble bygd for oss, en dag skal se oss. Håp om at våre ledere skal heve stemmene og ta modige standpunkter. Håp om at denne nasjonen og menneskene som bor i den, en dag faktisk skal verdsette oss og våre liv.»

Etter nyheten om at Derek Chauvin var kjent skyldig i forsettlig drap, skrev Dugar en statusoppdatering om at han var glad for utfallet, men at han også felte tårer for «de utallige familiene som aldri kommer til å se det samme resultatet». Kanskje tenkte han blant annet på familien til Oscar Grant.

Dugar la til, mer desperat enn spydig: Med tirsdagens kjennelse hadde antall politifolk som var blitt stilt til ansvar for sine handlinger, nå blitt doblet på ni år.

Med andre ord: Den kommende dommen mot Chauvin kan ikke anses som en avslutning, men forhåpentligvis starten på et større oppgjør.

I går dukket en gammel videosnutt opp igjen på sosiale medier, der den gikk viralt. Denne gangen var det ikke opptaket av Floyds siste minutter, men et klipp fra juni i fjor der Floyds datter Gianna sitter på skuldrene til en familievenn. Mens demonstrasjoner fylte gatene i by etter by, sier seksåringen med et smil: «Pappa har forandret verden.»

Noen vil sikkert spørre hva ekte rettferd er, om ikke den utvetydige kjennelsen mot Chauvin er det. Svaret er enkelt. Hadde Derek Chauvin ansett George Floyd som et fullverdig menneske, ville Floyd vært i live. Gianna Floyd ville hatt en far. Dét hadde vært ekte rettferd.