Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Maskulinitet: Ben Lerners «Topeka-skolen» gir et intrikat bakteppe for det ødelagte offentlige språket.

Hvordan endte vi her?

AnmeldelseElise Winterthun17. april 2021

Ben Lerner

Topeka-skolen

Roman

Oversatt av Thomas Lundbo

Cappelen Damm 2021, 302 sider

I amerikanske skoledebatter finnes en strategi kalt spreading, i «Topeka-skolen» oversatt som fortling. Den utskjelte teknikken går ut på å pøse ut så mange ord som overhodet mulig på kort tid – slik at motdebattanten ikke klarer å imøtegå argumentene som pepres mot dem lik pistolskudd. Hvilken opplysende kraft har samfunnsdebatt når den reduseres til maktdemonstrasjon for privilegerte jyplinger som så seiler videre til Ivy League og maktposisjoner i stats- og næringsliv?

Vesentlig: Fysiker A C Kleppe inviterer leseren til å tenke over alt vi ikke vet.

Under baldakinen

AnmeldelseKaja Schjerven Mollerin17. april 2021

A C Kleppe

Aldo Meyers visjon

Fortellinger

Cappelen Damm 2020, 202 sider

I en av fortellingene i A C Kleppes nye bok – «Aldo Meyers visjon» – får leseren høre om en kvinnes gjensyn med Marguerite Duras’ lille roman «Elskeren». Hun har flyttet på landet, er omgitt av flyttekasser som hun litt matt, litt forventningsfull pakker ut av. I en av kassene finner hun «Elskeren», den lukter slik gamle bøker gjør. Historien husker hun ikke noe særlig av, annet enn at den vel handlet om et kjærlighetsforhold mellom en ung pike og en eldre mann. Men når hun denne kvelden i mai leser boken igjen – det er grønt, syrinene blomstrer allerede – ser hun uforvarende noe helt annet: en mor. Sin egen mor? En mor som «nekter å gi tapt».

Speilsal: Romandebutant Eirik Willyson er best når han forlater egne litterære grep og forteller familiehistorien.

Å skrive skrivelivet

AnmeldelseEven Teistung17. april 2021

Eirik Willyson

Odalen

Roman

Tiden Norsk Forlag 2021, 109 sider

Kanskje må man tilbake til et spesifikt sted i litteraturhistorien for å forstå den store utbredelsen av eksplisitte metagrep i romanskrivingen? Umiddelbart dukker «Tristram Shandy» opp med en ørefik (og for så vidt «Tusen og en natt»), men det får så være: inntrykket er at «roman-om-roman»-romanen gjør seg gjeldende som selvbevisst uttrykk først med etterkrigstidens oppløsning av troen på romanen som episk form – og også av den modernistiske romanens kunstmetafysikk og hyperrealisme – til fordel for en vending mot interne meningsforskyvninger, lek og en grunnleggende innstilling til all skriving som kunstig, hinsides realismens representasjon-av-virkelighet.