En av de mest skjellsettende samtalene jeg har hatt de siste månedene foregikk med en forhåndsinnspilt stemme på den andre sida. Da jeg ble oppringt for å delta i en statistisk undersøkelse, befolkningens koronapanel, tastet jeg pliktskyldigst videre. Først og fremst var det enda en påminner om mine privilegier: Er du bekymret for norsk økonomi? Ja. Er du permittert som følge av koronakrisa? Nei. Er du bekymret for din egen økonomi? Nei. En artig liten krusning oppsto da den uniformert østlandske stemmen ba meg velge et tastevalg for om jeg «hadde det bra». Men det som ble igjen, var rusen av glede og angsten over at det største spørsmålet var inkludert: Skulle du ønske at det ble satt inn like kraftige tiltak mot klimakrisa? Jeg trykket så hardt jeg kunne på den glatte mobilskjermen for tastevalg 2, ja.