Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Mange av oss ble tause. Vi ble redde. Vi lot historien bli skrevet av andre. Men vi må fortelle den selv.

Den vondeste fortellingen

SÅRET SOM IKKE GROR: Blomstene løftes i været 25. juli 2011 under markeringen på Rådhusplassen til minne om ofrene for terroraksjonene i Oslo og på Utøya.Foto: Erlend Aas, NTB

Vi hadde snakket om det helt siden de første ukene etter terrorangrepet: Hvor rart ville det ikke bli den dagen ingen overlevende lenger var aktive i AUF? Det føltes så uendelig lenge til. 22. juli var fortsatt helt nært oss. Sorgen var ny, og de som var døde var ikke helt borte ennå. Det var som om de når som helst kunne komme inn i rommet igjen når vi var på kurs. Det var som om de bare hadde gått seg en tur, og snart ville være tilbake. Jeg hadde blitt skutt fire ganger. Jeg hadde arr etter 22. juli i ansiktet, på brystet og i hendene. Men det jeg hadde opplevd føltes ikke historisk ennå, det føltes personlig. Jeg og mange andre ville ikke snakke noe særlig om 22. juli. Vi ville mye heller snakke om politikk.

Kronikken er en forkortet versjon av Libaks tekst i «Aldri tie, aldri glemme. En bok fra AUF ti år etter terroren», som ble lansert i går.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production