Part 1: De er der nede nå. Jeg ser dem. I et halvår hadde jeg nesten glemt dem, fortrengt dem. Men nå – mens mine to unger koser seg i hagen – tvinger de to fiendene våre seg tilbake i bevisstheten. På bare føtter og med stygge, rutete pysjbukser har paret i førtiåra tasset ut på den lille verandaen sin. Vi bor litt ovenfor dem, og har irriterende god utsikt ned på deres middelklasse-mausoleum, en sånt fæl firkantet boks av et hus. Nå sitter de på den lille verandatrappa med hver sin kaffekopp og sånne tilfredse smil man smiler når vårsola endelig skinner på ansiktet ditt igjen etter en lang vinter. Fuck dem.