Part 1: De er der nede nå. Jeg ser dem. I et halvår hadde jeg nesten glemt dem, fortrengt dem. Men nå – mens mine to unger koser seg i hagen – tvinger de to fiendene våre seg tilbake i bevisstheten. På bare føtter og med stygge, rutete pysjbukser har paret i førtiåra tasset ut på den lille verandaen sin. Vi bor litt ovenfor dem, og har irriterende god utsikt ned på deres middelklasse-mausoleum, en sånt fæl firkantet boks av et hus. Nå sitter de på den lille verandatrappa med hver sin kaffekopp og sånne tilfredse smil man smiler når vårsola endelig skinner på ansiktet ditt igjen etter en lang vinter. Fuck dem.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Et gledens budskap
I dagVibeke Thorp, skribent, Tromsø
Det er mye som er trist nå. Det fine røde koret mitt er taushetsbelagt. Yogasenteret er stengt. Jeg må stå i Klovnen og ligge som Haren helt alene på stuegolvet. Selv marsværet muterer: Sol en liten stund, før kastevinder fra uventa hold; svære grå skyer med snø, og så et regnvær av den engelske varianten, uten forvarsel!