Lise Davidsen

«Beethoven, Wagner, Verdi»

London Philharmonic Orchestra, Sir Mark Elder (dirigent)

Vi har fått det med oss nå. At Norge har en av verdens ledende lyrisk-dramatiske sopraner, en som gjør furore på de de store operascenene. Hun synger svære roller i Glyndebourne, på Metropolitan, på Deutsche Oper og i Wagners Bayreuth. Ja, hun har til og med vært på Dagsrevyen.

Blant rollene hennes så langt, er Leonore i Beethovens «Fidelio», Lisa i Tsjajkovskijs «Spar dame» og Ariadne i Richard Strauss’ «Ariadne auf Naxos». Men det de fleste forbinder henne med. er vel Wagners mer lyriske roller som Sieglinde i «Valkyrien», og, ikke minst, Elizabeth i «Tannhäuser», rollen hun debuterte med i Bayreuth 2019. Neste Wagner-rolle er Eva i «Mestersangerne» på Metropolitan til høsten. Brünhilde og Isolde ligger nok litt fram i tid. Men de kommer nok. For som Davidsen sier til Klassisk musikkmagasin, så er en Wagner-sangerinne noe man blir etter å ha sunget mye Wagner. Eller som det heter hos Nietzsche, filosofen som nærmest ble ødelagt av Wagner, så er jo poenget å bli det man er.

Nå vet Davidsen ganske godt hva hun holder på med. Hun har da også har blitt kalt århundrets stemme, en betegnelse hun kan greie seg uten. Selvsagt ikke fordi hun ikke respekterer Kirsten Flagstad, som også ble kalt århundrets stemme, men fordi Lise Davidsen har sin egen stemme som har helt andre valører enn Flagstads. Samtidig tror jeg at noen tar i bruk Flagstad som et eksempel på en type sanger som erobrer salen gjennomen reinspikka stemmeprakt, og, ikke minst, autoritet. Det vil si at sangerens nærvær på scenen trekker lytteren inn i en verden som, akkurat der og da, er mer nærværende enn den salen lytteren sitter i.

De som har hørt Davidsen på konsert, eller operascenen, vet hva jeg snakker om. Kanskje var det derfor noen av oss ble litt skuffet, riktignok ut fra ekstremt høye forventninger, over Davidsens debutplate på Decca, innspilt i 2018, der hun synger Wagner og Strauss. Nå er det selvsagt forskjell mellom en konsertsal og et innspillingsstudio, men er det bare det?

«En makeløs fremførelse der vi så og si opplever musikken innenfra.»

Det går an å innvende at produksjonen. og kanskje først og fremst Esa-Pekka Salonen, ikke akkurat la forholdene til rette for Davidsen. Salonen er en formidabel dirigent, men på 2018-albumet gir han ikke Davidsen tid nok til å puste, eller muligheten til å ta i bruk sin stemmeprakt. Jeg har ofte tenkt på hva en dirigent som Christian Thielemann, en av samtidas ledende Wagner- og Strauss-dirigenter, kunne bidratt med her.

Men nå er altså Davidsens andre utgivelse på Decca sluppet, og forventningene er ikke akkurat mindre. Også denne gangen dreier det seg om en samling arier og en sangsyklus, men til forskjell fra den forrige, totalt tyskdominerte plata, har hun nå også tatt med operarier fra det italienske repertoaret. Vi snakker om «Pace, pace mio Dio» fra «I skjebnens makt» og «Ave Maria» fra «Otello» av Verdi, «Voi lo sapete» fra «Cavalleria rusticana» av Pietro Mascagni og «Dei tuoi figli la madre» fra «Medea» av Luigi Cherubini. Av Beethoven synger hun «Abscheulicher! Wo eilst Du hin?» fra «Fidelio» og konsertarien «Ah! Perfido», og cd-en avsluttes med Wagners fem Wesendonck-Lieder, sanger fra 1857–58 bygget på dikt av poeten Mathilde Wesendonck.

Dette er kjente arier og sanger. De er spilt inn mange ganger. Og jeg må innrømme at å skrive om vokale prestasjoner medfører en bestemt språkføring som jeg ikke er så glad i. Av og til oppfatter jeg at sangere mer blir vurdert ut fra sportsmetaforer enn hva de formidler. Jeg skal derfor ikke tenke på Davidsen som en Erling Braut Haaland, selv om hun antakelig er den eneste som kan finte ham ut med en sleip kromatisk melodiføring av Wagner. Men hvor er hun med stemmen sin? Hva formidler hun?

Det jeg hører er en stemme som formilder følsomhet uten språklig nærhet når hun synger på italiensk. Som i Mascagnis «Voi lo sapete», der stemmens lidenskap overstyrer ordene. Unntaket er Verdis «Ave Marie», der vi så å si opplever musikken innenfra. En makeløs framførelse. De tyske ordene derimot er bedre ivaretatt. De glir rett inn i musikken, eller: De blir musikk. Jeg tror at jeg treffer noe vesentlig her. Hvis språket står for fornuften og musikken for det andre, hva nå enn det måtte være, så er Wagners Wesendonck-Lieder noe av det flotteste som finnes. For her møtes følsomheten og fornuften. Her møtes opera og lied.

Bare ta frasendie Lippe verstummt in staunendem Schweigen fra «Stehe still», der musikk og ord tyder hverandre. Denne framføringen er alene verdt hele plata til Davidsen. Sånne øyeblikk er det flere av.

Forfatteren Stefan Zweig har en bok som heter «Menneskehetens stjernestunder», der han skriver om øyeblikk som blir evige, altså betydningsfulle. Det er ikke så mange av dem, men Lise Davidsens framførelse av Wesendonck-Lieder gir sånne øyeblikk. Og jeg bør vel legge til at Mark Elder er en langt mer lyttende dirigent enn Salonen.