Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Folk i Øst-Libya er lei av krig og korrupsjon, men har liten tiltro til landets nye politiske ledelse:

HÅP OG MISTRO I KYRENAIKA

TURISTGUIDEN: Rashad Bryan er foreleser på fakultetet for turisme og arkeologi ved universitetet i al-Bayda og mener han har svaret på Libyas problemer. – Dette landet trenger en god Gaddafi, sier han.

DELT: En ny regjering skal samle Libya fram mot nyvalg. Mange i landet tror det vil bli en umulig oppgave.

Det er billig å kjøre bil i Libya. Landet er i dyp økonomisk krise, men drivstoffet er fortsatt subsidiert, og på fredagene, som er fridager, søker folk seg ofte ut av de støyende storbyene.

Fra Benghazi legger mange turen opp i Jabal al-Akhdar («de grønne fjellene»), et frodig og kupert landskap øst for byen, som en av innbyggerne beskriver som «som om du er utenfor Libya». Noen finner veien helt til Kyrene, en gresk oldtidsby som ligger idyllisk til på et platå i fjellene med utsikt mot Middelhavet. Her vandrer kameratflokker, venninnegjenger og barnefamilier rundt mellom to og et halvt tusen år gamle marmorsøyler og antikke templer.

– Vi lever sammen i en trang leilighet. Hver fredag drar vi hit ut for å stresse ned, sier en familiefar som vandrer rundt i ruinene sammen med barna sine.

De er født inn i en verden preget av lovløshet og krig. De siste seks årene har Libya i praksis vært delt mellom rivaliserende regjeringer, noe som har bidratt til langvarig økonomisk ruin og politisk handlingslammelse.

Familiefaren er derfor håpefullt avventende etter at landet tidligere denne måneden fikk på plass en lenge etterlengtet samlingsregjering.

– Jeg håper at de nye lederne kan forbedre vanlige folks liv og lette deres daglige behov. Og få slutt på krigen, sier han.

Rir stormen av

Den nye overgangsregjeringen, som har fått tilslutning fra begge sider av landets politiske spektrum, skal lede landet fram mot et nytt valg 24. desember. Datoen er ikke tilfeldig valgt. Det er nemlig også 70-årsdagen for den libyske staten, som fikk sin uavhengighet julaften 1951.

Libya ble til ved å slå sammen tre uavhengige regioner. Den østlige av disse, Kyrenaika, tar sitt navn nettopp fra ruinbyen Kyrene, som siden 1982 har stått på Unescos verdensarveliste.

Mange hoier og hilser når de ser at det er en utenlandsk gjest på besøk. Årene med krig og fare for kidnapping har for lengst satt en effektiv stopper for det lille som en gang fantes av utenlandsk turisme. De lokale besøkende har derimot aldri sluttet å komme, uansett hvor dårlig situasjonen har vært, forteller Salah Muhammad Ibridan, som i tjue år har jobbet med vakthold her.

– Det verste året var 2015. Det var ikke lønn, ikke strøm, det var ikke mobilsignal. Men vi kom oss gjennom, sier han og insisterer på å ta oss med oppover i skråningen, for å vise fram en grotte der det ligger noen baderom innfelt i selve fjellsida.

Ibridan er en gemyttlig type, som selv har fått føle konsekvensene av krig og politisk kaos på kroppen, men sier han er overbevist om at ting nå utvikler seg mot det bedre.

– Vi skal klare oss, selv om dette er vanskelige tider. Og så håper vi at ting vil bli bedre med den nye samlingsregjeringen, sier han.

Uoverkommelig jobb

Utviklingen mot en samlingsregjering begynte for alvor å skyte fart i fjor sommer. Da måtte Khalifa Haftar, den aldrende feltmarsjkalken som kontrollerer de østlige delene av Libya, oppgi sin ett år lange militæroffensiv mot hovedstaden Tripoli. Frontlinja løper i dag omtrent midt mellom øst og vest, og 23. oktober signerte partene i konflikten en våpenhvile.

Dette ga en mulighet for å trappe opp de politiske samtalene, fortalte FNs spesialutsending til Libya, amerikanske Stephanie Williams, nylig i podkasten «Mediators studio».

Samtalene resulterte i opprettelsen av Libyas politiske dialogforum (LPDF), en gruppe på 75 representanter for ulike sider av landets politiske spektrum. I november møttes LPDF i Tunis i Tunisia og tegnet opp et veikart mot nyvalg, før de i januar stemte over hvem som skal lede landet i overgangsperioden.

Mange har hyllet utviklingen som et historisk gjennombrudd, men for menneskene som bor her, er håpet blandet med både skepsis og mistro, og vissheten om at den nye regjeringen står foran en etter alt å dømme uoverkommelig oppgave.

– De libyske krigsherrene satte seg ikke ned og snakket sammen før en amerikansk dame fikk dem til å gjøre det. I ti år gjorde de ingenting, sier Rashad Bryan.

OLDTIDSRUINER: To unge menn har funnet veien ut til Kyrene, en gresk oldtidsby i Øst-Libya. Kampen for å redde Libyas «tapte generasjon» blir en av de største utfordringene til den nye regjeringen.

Han er en intens og energisk mann, full av vyer og visjoner, som først viser oss rundt i ruinene av Kyrene («mye av denne historien ble skrevet i blod»). Neste dag møter han oss på sitt kontor ved Omar al-Mukthar-universitetet i al-Bayda, der han er foreleser ved fakultetet for turisme og arkeologi.

Man skulle kanskje tro det å utdanne turistguider i den situasjonen Libya befinner seg i, krevde en usedvanlig anlegg for optimisme, men heller ikke Bryan er synderlig håpefull for hva politikerne kan klare å utrette.

– Alle menneskene i Libya er frihetskjempere. De kjemper for sitt liv, sin utdanning, for helsehjelp. Det politikerne ikke klarer å bli enige om, er det folket som betaler prisen for, sier han.

Nesten alle landets institusjoner, inkludert hæren og sentralbanken, er enten splittet eller fragmentert. Det er jevnlige strømbrudd over hele landet, lovløshet og militsvelde, en voksende separatistbevegelse i øst og en pandemi som de siste ukene har kommet mer og mer ut av kontroll. Bryan mener det bare er internasjonalt press som kan få landets politikerne til å gjennomføre den prosessen de nå har påbegynt.

– Libya er ikke deres hovedprioritet. Hvis det var det, ville de gjort kompromisser, sier han.

Frykter korrupsjonsregime

Mannen som skal lede den nye regjeringen, heter Abdul-Hamid Dbeibah og er allerede plaget av grove korrupsjonsanklager.

Dbeibah er en forretningsmann fra Misrata, som først og fremst er kjent for sine tette forbindelser til Muammar al-Gaddafi. Navnet hans er «nærmest synonymt med korrupsjonen i Gaddafi-æraen», skriver Libya-analytikeren Tarek Megerisi på Twitter. I 2007 oppnevnte Gaddafi ham til sjef for det statlige libyske investerings- og utviklingsselskapet Lidco. De sto bak massive utbyggingsprosjekter, men de fleste ble avbrutt av revolusjonen i 2011. De halvferdige bygninger kan fortsatt skues i blant annet Benghazi.

Da Dbeibah ble valgt som statsminister for overgangsregjeringen, sammen med et tre personers presidentråd, ble det først sett på som en proteststemme mot andre antatt sterkere kandidater. En konfidensiell FN-rapport som er omtalt av flere internasjonale aviser, skal imidlertid ha funnet ut at støttespillerne hans tilbød bestikkelser på opp til 200.000 dollar (over 1,5 millioner kroner) i forsøk på å kjøpe stemmer av LPDF-medlemmer. Dbeibahs kontor har avvist anklagene som «fake news» og et forsøk på å underminere den politiske prosessen, og utfordret FN til å offentliggjøre rapporten.

«De libyske krigsherrene satte seg ikke ned og snakket sammen før en amerikansk dame fikk dem til å gjøre det.»

RASHAD BRYAN, FORELESER VED OMAR AL-MUKTHAR-UNIVERSITETET For ti år siden sa det libyske folket at de ønsket demokrati og ytringsfrihet. Nå ønsker de infrastruktur, lønninger og sikkerhet.ELMAHDI EKRAIM, VISEPRESIDENT VED OMAR AL-MUKTHAR-UNIVERSITETET

Flere av dem Klassekampen møter i Libya, er også skeptiske til korrupsjonen, selv om de færreste har lyst til å snakke direkte om det offentlig.

Den tyske Libya-analytikeren Wolfram Lacher, som har skrevet boka «Libyas fragmentation» mener overgangsregjeringen ikke bare vil bli «den mest åpenlyst korrupte regjeringen Libya har hatt siden 2011», men skriver på Twitter at han tror den kommer til å sørge for å bli sittende mye lenger enn det planlagte valget.

Lacher mener det bare var utsikten til å berike seg som ga sterkt nok insentiv for parlamentarikerne til å samarbeide på tvers av bitre konfliktlinjer: Siden de nå har fått plassert sine lojale marionetter og allierte i posisjoner, tviler han på om de har noe ønske om å gjennomføre de lovendringene som er nødvendige for at valget faktisk vil finner sted. Han mener at man om ti år kan komme til å se tilbake på denne prosessen som øyeblikket da «kleptokrati under dekke av proporsjonalitet ble institusjonalisert som Libyas politiske system, med FN og vestlige regjeringers offisielle godkjentstempel», skriver han på Twitter.

Savner stabilitet

Noen soldater står tause og skulende utenfor den gamle parlamentsbygningen i Al-Bayda. Mellom 1951 og 1969, da Libya var et monarki, pleide landets nasjonalforsamling å møtes her, og kong Idris skal en stund ha planlagt å gjøre byen til landets hovedstad.

Etter at Gaddafi kom til makta gjennom et militærkupp i 1969, mistrodde han innbyggerne i al-Bayda, som ble sett på lojale til den gamle kongen. I fire tiår ble byen derfor økonomisk neglisjert, i likhet med store deler av Kyrenaika. Det var kjent som et arnested for opposisjon mot det gamle regimet og var et av de første stedene folk gjorde opprør og drev ut Gaddafis soldater i i 2011. Nå er det imidlertid mange av innbyggerne som angrer, forteller Elmahdi Ekraim, visepresidenten ved Omar al-Mukthar-universitetet i al-Bayda.

– For ti år siden sa det libyske folket at de ønsket demokrati og ytringsfrihet. Hvis du spør dem i dag, sier de at de ønsker infrastruktur, lønninger, sikkerhet. De ønsker å være en nasjon. Å bare få lov til å leve, sier Ekraim.

ANKLAGET: Lederen for Libyas nye samlingsregjering, Abdul Hamid Dbeibah, skal samle landet, men anklages for korrupsjon. FOTO: MAHMUD TURKIA, AFP/NTB

Han har tatt seg tid til å snakke midt i forberedelsene til et besøk fra den tyske ambassadøren og forteller at splittelsen mellom øst og vest har skapt store økonomiske vansker for universitetet. Lønningene er kuttet med en tredel, og da han skal illustrere retningen på utdanningsnivået, hever han albuen og peker med håndflata i gulvet.

– På tross av dette holdt vi det gående og utdannet mange studenter, men ikke til det nivået vi behøver, sier Ekraim.

Han får støtte fra Rashad Bryan ved fakultetet for turisme, som også er ansvarlig for universitetets internasjonale forbindelser. Han beklager seg over mangelen på utenlandske forelesere og samarbeid med internasjonale utdanningsmiljøer.

– Katastrofer kan man komme seg forbi. Tenk på Tyskland etter andre verdenskrig. Det jeg bekymrer meg for, er tapt tid og tapte menneskeliv, sier Bryan.

Da vi spør om motivasjonen til landets unge, rister begge to bare sørgmodig på hodet.

– De er uten håp. Ødelagt på innsida. De har mistet tiltroa til politikere og politiske prosesser, som valg, sier Bryan.

Juryen er ute

Et av løftene statsminister Dbeibah allerede har kommet med, er å opprette et eget ministerium for «nasjonal forsoning». Det skal blant annet jobbe for å tiltrekke seg utenlandske investorer og skape arbeidsplasser for de unge.

Mer enn 70 prosent av den libyske befolkningen er under 30 år. Ute på universitetsområdet møter vi to åtten år gamle menn, som akkurat har påbegynt studiene. Jamal studerer til sivilingeniør og sier han skal starte sitt eget firma. Barra kommer fra en legefamilie og har ambisjoner om bli kirurg.

– Målet er å få en god utdannelse og bygge dette landet til noe bedre, sier Barra.

– Hvordan blir livet påvirket av den økonomiske krisa?

– Hvis du kommer fra en rik familie, gjør det ingen forskjell. Men hvis foreldrene dine lever på lønningene fra staten, blir du veldig påvirket, sier Jamal.

– Han der er steinrik, skyter kameraten inn.

– Hva med framtida? Tenker dere å bli her i Libya?

De to bevilger seg et øyeblikk til å tenke.

– Beslutningen vil bli tatt på et seinere tidspunkt, sier Jamal.

Libya: Et tapt tiår
SAMLING

Libya: Et tapt tiår

Norske jagerfly skulle beskytte sivile i Benghazi fra en massakre. Det ble starten på et ti år langt mareritt for byens befolkning.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production