På de nye betalingsautomatene hvor man kan legge kortet oppå en sensor, såkalt tæppe, går det et langt sekund før man enten får godkjent, avvist (hvis man er meg) eller må taste pinkoden, da kommer gjerne følgende tegn >>> og da smiler jeg litt i skjegget fordi jeg brukte samme tegn til å illudere makrell i min debutbok. I Charlotte Vaillot Knudsens andre diktsamling «Forlisets vannlilje» dukker fiskene opp igjen blant en mengde andre lekne grep. I denne boka er både diktenes lydlighet og deres utforming på siden av stor betydning, vi skal nærme oss både skulpturering og musikk, slik det også var i hennes debut fra 2018, med den talende tittelen «Den akustiske konvolutt». Et vellykket eksempel på hvordan slik tegnbruk kan utvide leseopplevelsen ved å nærmest kroppsliggjøre diktet kan se slik ut: «kroppen min / forføres av / ((()))(((((())))))((())) / vibrerende masser / ((()))(((((())))))((()))». Med litt fantasi i lesningen kan vi vel si at parentesene både ligner orgastiske skrik og kjønnsorgan.