Det var ikke ende på begeistringen og selvgratulasjonene blant norske og utenlandske politikere og menneskerettighetsaktivister den 19. mars 2011, da de første Nato-bombene falt over Gaddafi-regimets nådeløse fremrykking og stoppet et varslet blodbad i Benghazi, Libyas nest største by. Endelig skulle man kunne legge bak seg skammen og traumene fra Rwanda og Srebrenica – hvor folkemord og etnisk rensing foregikk foran et handlingslammet internasjonale samfunn.
Hvorfor var «vaktbikkjene» i utenrikspolitikken musestille i debatten som ledet opp mot intervensjonen i Libya?
Libya, et varslet blodbad
Med andre ord
![](https://cdn.sanity.io/images/u4eaiudq/production/92b33749885728da404eafdfd16869de7949def0-2399x1991.jpg?w=1600)