Min drøm har i mange år vært å spare opp litt penger og kjøpe en fin veteranbil. Når jeg sier veteranbil, pleier sykkel- og kollektivfetisjistiske Oslo-folk å tenke på staselige jaguarer eller bensinslukende amcars. Morsomme biler, men eierne deres utgjør veteranbilfeltets henholdsvise aristokrati og storborgerskap.
Sliterne er slike som meg: Studenter med sammenlappede Opel Asconaer uten bruktverdi. De mest ettertraktede doningene er selvfølgelig seksti- og syttitallets «proletarracere» – blodtrimma europeiske familiebiler med vinylseter og rallystriper. Dette var biler som skulle få din gjennomsnittlige vaktmester til å framstå som nabolagets fyrste, til tross for beskjedent innkjøpsbudsjett. Motorenes slagvolum lå gjerne like over melkekartongen, men kunne nå italienske effekter takket være overliggende kamaksler, doble forgassere og, for de aller galeste, turboaggregat. På bagasjelokket skulle det stå «GT», «Rallye», «Sport», eller alt sammen samtidig.
De hvasseste var Opel Kadett og Ford Escort. De gjorde at faren din ble verdens sterkeste mann hvis en av dem sto i garasjen.
De fleste proletarracerne fikk triste skjebner. Først gikk nøklene til familiens uvørne 18-åring. Seinere ble de solgt på stadig mindre lukrative bruktmarkeder og falt til slutt i hendene på de fryktede mekkerne, som synes det er en god idé å montere en 300 hesters V8 i en rusten Volvo Amazon. På Veteranbørsen.no er det ingen ende på kjøretøy som averteres med ordene «SUPER BILLI! HAR MONTERT BREE FELJER Å V6 ORGINAL STAND SJELLEN SJANGSE!».
Glem Pisa, testen på det norske skolevesenet er om proletærracerannonsene blir leselige.
plön