Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Alt for Signe

Emmeluth solo: Uten Amoeba men med messingkontroll til fingerspissene.

Chris Monsen

SÆREGEN OG SPENNENDE: Imponerende, fascinerende, utsøkt og tålmodig – det er blant adjektivene vår anmelder bruker om Signe Emmeluth og hennes nye soloplate. FOTO: PETER GANNUSHKIN

Signe Emmeluth

Hi Hello I’m Signe

Relative Pitch Records

Det er nok en tilfeldighet, men det føles likevel treffende at altsaksofonisten Signe Emmeluth gir ut sitt første album med soloimprovisasjon 50 år etter utgivelsen av Anthony Braxtons «For Alto», et album som av mange ansees som gullstandarden for solo altsaksofon på plate. Men der albumtittelen til sistnevnte nærmest bar bud om at her skulle en standard settes, er «Hi Hello I’m Signe» en langt mer forsiktig tittel. Ja, nesten blyg, på en måte som den ikke ville vært om den selvsikkert erklærte kun «I’m Signe».

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Album

Sjelegransking og harmonier

Charlotte Myrbråten

STILSIKKER DEBUTANT: Katy Kirby. FOTO: JACKIE LEE YOUNG

Katy Kirby

Cool Dry Place

Keeled Scales

Debutalbumet til den 25 år gamle artisten Katy Kirby fra Spicewood i Texas, er en samling med ni avslappede og kontrollerte popsanger som slentrer uanstrengt av sted innenfor sjangeren pop/folk.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Album

Burlesk blodbad

Helvetes himmelrike: Cave og Ellis med metaforer mot mørket og dets menn.

Aslaug Olette Klausen

Nick Cave & Warren Ellis

Carnage

Goliath/AWAL

I tospann med Warren Ellis har Nick Cave på sitt 18. studioalbum på sett og vis funnet tilbake til noe av den mytespinnende, gammeltestamentlige og selektivt selvbiografiske tråden fra tidlig(ere) i karrieren. Det vil si før de to siste utgivelsene med The Bad Seeds, «Skeleton Tree» (2016) og «Ghosteen» (2019), der Caves sorg – tilstedeværelse og bearbeiding av tenåringssønnen Arthurs død – var hovedmotiv for en trilogi påbegynt med «Push The Sky Away» (2013). Trilogien var betegnet av et brudd med den streite rocken, og selv om denne musikalske utforskingen av det harmonisk oppløsende er videreført, har «Carnage» langt mer messende inspirert til felles med storverket «No More Shall We Part» (2001) enn det øvrige imellom.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn