– Identitetene er skapt, antatt, usikre og ustabile. De forandrer seg, kostymene forandrer seg. Peter Parker er en ekte person, Spiderman er et forslag, et håp. En idé han aldri kan leve opp til. I Marvel er den «hemmelige identiteten» sannheten, og den andre greia er … et kunstverk du forsøker å virkeliggjøre. Det er et prosjekt, hehe! Og prosjekter er aldri mer enn halvveis komplette. Elektrisiteten som flyter mellom Marvels superhelt-bilde – graffitiwriteren, MF Doom, hele den «større enn livet»-mentaliteten som hiphop legemliggjør – handler på samme måte som Marvels superhelt om å være nedsenket i motsigelser.

Forfatteren Jonathan Lethem legger ut omtrent på innpust, på Zoom fra Pomona i California, der han er professor i «creative writing» ved engelskavdelingen på høyskolen. Ikke så rart, vi er definitivt et godt stykke inne i hans spesialområder, et stykke inn i vår samtale om rapperen MF Doom og hans debutalbum som soloartist, «Operation: Doomsday» fra 1999. Det er sen kveld norsk tid, sent januar, noen uker etter at den kryptiske maskerte rapperens dødsfall i oktober i fjor ble annonsert av familien, rett før inngangen til nyttår. Til reaksjoner, hyllester og spontan sorg verden over, langt utenfor de såkalte undergrunnsrapkretser man ofte sorterte MF Doom under.

Fra musikere som Thom Yorke og Playboi Carti til graffitiwritere som malte tog og vegger verden over, inkludert ved Hausmania i Oslo. Som et klart synlig tegn på Daniel Dumile/MF Dooms uvanlig intenst brede-men-smale appell i komplekse kulturelle skjæringspunkter. Langt forbi falske dikotomier som høykultur/lavkultur.

Og den kulturelle kompetansen på superheltmyten spesifikt, et sentralt motiv og/eller litterært virkemiddel på «Operation: Doomsday», da dette debutalbumet etablerte Daniel Dumiles ved bortgangen klart mest velkjente identitet som MF Doom, er en sentral grunn til at til at vi sitter der i en videokonferanse og snakker MF Doom med nettopp Jonathan Lethem.

For i 2003, i kjølvannet av kritikerroste «Motherless Brooklyn» fra 1999 (på norsk som «Moderløse Brooklyn» i 2006), publiserte Lethem romanen «Fortress of Solitude». En fiksjonalisering av tapt ungdom og en ungdomstid preget av tap og sorg, midt i New Yorks kulturelle smeltedigel i tiårsskiftet 70/80. Med utgangspunkt i Lethems egen ungdomstid (født i Brooklyn 1964), men fiksjonalisert med bemerkelsesverdig særegen bruk av superhelt-mytologi som narrativt verktøy og motor.

Omtrent ord for ordslik, kunne man også ha oppsummert Dooms «Operation: Doomsday», om man tar tematikk og litterære teknikker på dette rapalbumet på det alvoret det fortjener. Vi skal straks anføre en annen kuriøs, innfløkt, men omtrent fysisk direkte forbindelse mellom disse to verkene, som både utgjør anledning og setting for vår samtale, men først altså superheltmyten, og dens relevans for rapperen MF Dooms persona, via graffitikultur. Jonathan Lethem legger ut om en elektrisk friksjon mellom det å være berømt og på samme tid usett.

Å lage noe alle trakter etter og bli foraktet av allmuen for det. Avisene fordømmer deg. Dette var den opprinnelige hiphop-kulturens vesen. Det er for så vidt kunstnerens posisjon generelt, men graffitikunstneren eksemplifiserer det. På samme sett som MF Doom eksemplifiserte det, mener Jonathan Lethem.

Kunstneren som må gå under jorda for å kunne skape noe som er verdifullt. Men som er nødt til å forsøke å bringe det til overflaten, gjøre det svært, gjøre det kjent. Hen som ankommer toghallen midt på natta og lager en forestilling, og forsvinner i den samme forestillingen. Mens kunstverket reiser byen rundt og alle ser det. Før noen kommer og visker det ut, og mens iriserende svart blir til lilla blir til rosa må forestillingen, ritualet, gjentas på nytt og på nytt.

Mildt sagt velkjente mekanismer for tredjemann på Zoom-linja. For Blake Lethem (født 1967), direkte fra hjembyen New York, er i visse litterære kretser en slags fotnote som Jonathan Lethems bror, og den levende rollemodellen til protagonisten i «Fortress of Solitude». Men i visse andre subkulturelle kretser er lillebror Blake legenden og giganten, som «andregenerasjons» New York-graffitiwriter, oppe på vegger og t-banevogner (og etterhvert også gallerirom) under taggen KEO siden sent syttitall.

Og det var Blake Lethem, også kjent som KEO og Lord Scotch 79, som sto for det visuelle uttrykket, plateomslaget til «Operation: Doomsday», den gang på sent nittitall da rapperen Daniel Dumile, opprinnelig kjent som Zev Love X fra gruppen KMD, ble til MF Doom. Jeg trenger dermed så vidt lufte forsiktig for Blake Lethem om han gjenkjenner slike mekanismer og egenskaper i rollespillet, fra superhelt til graffitiwriter, i vennen Daniel Dumiles omgang med identitet.

– Hundre prosent! I likhet med mesteparten av ekte New York-hiphop, var det Doom gjorde født ut av graffitisensibilitet. Hele ideen om å adoptere et alias, i stedet for å være en kunstner under eget navn, kom fra graffiti. Og du veit, ideen om å være a villain, en lovløs, å identifisere seg med skurken … det er som politi og røver. Vi heier på bankraneren. Når det kom til De Fantastiske Fire og de andre heltene Marvel solgte oss – de jobbet for regjeringen. De var fuckings politiet! Så vi identifiserte oss med skurkene, for oss var de heltene i historien, sier Blake Lethem,

La oss her bevege oss fra fiksjonalisering og metafor til virkelighetsverdenens Daniel Dumile. Født i London 1971, oppfostret på Long Island, New York, som (pr. def) illegal innvandrer og innenfor den … kryptoreligiøse bevegelsen til en viss Malachi Z. York (som for tida soner en dom fra 2004 på 135 år, for bl.a. underslag, skatteunndragelse og seksuelle overgrep). Daniel og hans yngre bror Dingilizwe etablerte under oppveksten graffiticrewet Kausing Much Damage, utledet av de tre taggevennlige bokstavene KMD.

En forkortelse som etterhvert muterte til rapgruppa de to ble signert som til storselskapet Elektra, etter at Zev Love X platedebuterte som sekstenåring med sitt vers på rapgruppa 3rd Bass’ minihit «The Gas Face», med tilhørende video i rotasjon på MTV. Som Blake Lethem gjentar flere ganger i løpet av vår løstflytende, tettpakkede prat – en tenåringstilværelse i full offentlighet som røff oppvåkning og oppvoksning.

– For Doom var det en nødvendighet å operere uavhengig. Som guttunge hadde han lagd skiver han ikke kunne klarere på grunn av sampling. Han var ikke en nykommer, han hadde vokst opp i bransjen og skjønte begrensningene ved å jobbe med et storselskap, innenfor strukturene, poengterer yngste bror Lethem.

I en slags understatement, kan man si. Med tanke på hvor preget Daniel Dumile var den gang han og Blake Lethem innledet sitt samarbeid, midt i overgangen fra Zev Love X til MF Doom, der Blake skulle spille en symboltung rolle. Dumile/Doom var preget av erfaringer fra politikken i kulissene til storselskapssystemet. For KMD ble droppet fra Elektra uten forvarsel, et par uker før de skulle gi ut sitt mørke, psykedeliske og like dypt politiske som kodete kryptiske andrealbum «Black Bastards» – eller «Bl_ck B_st_rds», som tittelen ble stilisert i Blake Lethems diskret oppdaterte albumdesign da albumet omsider kom ut offisielt på MF Dooms egen Metal Face-etikett i 2000, i kjølvannet av «Operation: Doomsday».

«Black Bastards» ble offer for en nittitallsspesifikk kanselleringskultur. Der generasjonsforskjeller i symbolbruk og tolkninger, fikk to separate spaltister for mediehuset Billboard, begge afroamerikanere fra en pre-hiphop-generasjon, til å ta offentlig anstøt av kombinasjonen av albumtittel og omslagets illustrasjon, signert den graffitidrodlende multikunstneren Daniel Dumile – en grovskissert sambokarikatur etablert som en slags logo alt på omslaget til KMDs ungdommelige, batikk og kordfløyel-teksturerte debut «Mr. Hood» (1991), men som på den atskillig mørkere oppfølgeren hang fra en galge, symbolsk lynsjet.

Denne krasse ikonoklasmen, den rasistiske karikaturens endelikt for Dumiles penn, ble etter alt å dømme på samme tid alt for direkte og alt for tvetydig i sitt tolkningsrom. Vi snakker 1994 og en samtid der Elektras morselskap Warner året før hadde blitt tvunget av sitt morselskap igjen, Time Warner-gruppa, til å trekke låta «Cop Killer» fra debutalbumet til rapper Ice-Ts metalband Body Count. Det er den kulturelle konteksten for at Daniel Dumile og KMD fikk fyken fra Elektra Records, punktumet for Zev Love X som ble utgangspunktet for gjenfødelsen som MF Doom.

MF, som i motherfucker, kanskje? And once the smoke clears, tell em it’s the super motherfuckin villain, som det tross alt het, karakteristisk småsnøvlete artikulert over skitne samples som så vidt snublet seg inn i samme takt, på «Dead Bent». Åpningslåta på en mystisk trespors tolvtommer utgitt på rapradiovert Bobbito Garcias knøttlille, innflytelsesrike etikett Fondle Em i 1997. På påfølgende «Gas Drawls» omtaler Dumile seg selv som henholdsvis X the unseen og X the unannounced, midt i metamorfosen, usett og uannonsert. En sårbar tid, der Doom i perioder var hjemløs, tilbrakte tid i fengsel og kræsjet på sofaer hos kompiser han også lånte de billige hjemmestudiooppsettene han spilte inn disse låtene på, i en etter alle førstehåndsberetninger intenst uforutsigbar sinnstilstand. Nobody knows how X the unseen feels, som det heter på «Gas Drawls».

Superskurkforelegget Dr Doom, erkefienden til De Fantastiske Fire, han som er avbildet på omslaget til «Operation: Doomsday» i Blake Lethems strek, tok på seg sin metalmaske etter et mislykket eksperiment som vansiret ansiktet til daværende vitenskapsmann Victor von Doom. En annen type tragedie med andre type arr fikk Daniel Dumile til å ta på seg sitt metal face of doom.

Den etterhvert ikoniske metallmasken rapperen alltid opptrådte med fra navneskiftet av, hadde opphav i en plastprototype kreert av nevenyttige Blake Lethem. Som skar til en endollars halloweenmaske av fribryteren Kane og sprayet den i metallisk sølv. Resultatet kan beskues i høyst hjemmemekka studentprosjekts-musikkvideoer til låtene «Dead Bent» og «?», skutt vinteren 2000. Sistnevnte låt kanskje et slags nøkkelkutt på «Operation: Doomsday», det nærmeste Daniel Dumile som MF Doom kom å helt direkte kommentere tragedien i kjernen av skivas grunntone og hamskiftets opphav. Som Doom sier på «?»: I keep a flick of you with the machete sword in your hand, everything is going according to plan, man.

I videoen kryssklippet mot innklipp av et svart-hvitt foto av brødrene Dumile, Doom med øynene svartsladdet, lillebror Subroc med en machete i hånda. Tilsynelatende samme macheten som MF Doom holder i hånda i lavbudsjettsvideoen, der han sitter på ei parkbenk og rapper i sin provisoriske maske, med en flaske Jack Daniels i den andre hånda.

For mot slutten av innspilling og ferdigstilling av «Black Bastards» i 1993, døde Dingilizwe «Subroc» Dumile i en tragisk trafikkhendelse under noe vage omstendigheter. «Operation: Doomsday» er en bearbeidelse av dette tapet som rapmusikk, omfortolket i kryptiske lag av popkultur, som samplet materiale, men også med selve superhelt/superskurkmyten som sentral metafor og narrativt verktøy. I en forunderlig parallell til Jonathan Lethems «Fortress of Solitude», som med alle sine popkulturelle narrativer om storby, soulmusikk og graffiti, og en magiskrealistisk superhelthistorie i senter for «selve historien», også er en litterær bearbeidelse av tapet av Lethem-brødrenes mamma – som døde av kreft da Jonathan var 14, før Blake hadde entret tenårene engang – men også en hyllest til Blake og gate-og-graffitivirkeligheten yngstebror ble levende del av mens storebror observerte på avstand.

Den helt fysiske forbindelsen mellom disse verkene er altså Blake, som til og med har laget omslag til begge verk. For omslaget til «Fortress of Solitude» i tysk utgave var et usedvanlig detaljfiksert foretakende som involverte oppgaven med å spore opp en utgått type blekk, også omtalt i en av selve bokas mest levende litterære skildringer av graffitikulturens ritualer og koder.

Garvey Formula XT-70 var en type blekk beregnet til nå forkastede prissettingspistoler, før strekkodenes inntog, blekk som skulle sitte på prislapper til så vel frysevarer som varmmat, og som dermed var ekstremt sterke saker, perfekt til graffitibruk, på metallflater inni t-banevogner. Med bonusegenskapen at blekket forandret farge i møte med mottiltak – først svart med en liten teint fiolett, nesten iriserende når du så det i sollyset. Men etterhvert som vogna ble skrubbet ned, ble det lysere og lysere, fra lilla til en slags rosa. Det å skulle fange opp alle disse fargenyansene og avskygningene korrekt i gjengivelsen på bokomslaget, omtaler Lethem som et teamarbeid med forlagets grafikere og trykkeri.

Og like nitid detaljfokusert beskriver han arbeidet med omslaget til «Operation: Doomsday», med Doom over skuldrene der han satt foran datamonitoren eller over skisseblokka.

For hver minste detalj betydde alt, ned til det esoterisk symbolske verdi-innholdet i antallet tagger på stjernen Blakes penn påførte MF Doom-taggen som ble adoptert som en slags logo. Eller stillbildet av superskurk Dr Doom, hentet fra VHS-opptak av barndommens tegnefilmer, som Doom brukte som forelegg for omslagstegningen. Eller svarthvittfotoet av Doom og Subroc utenfor tempelkomplekset til Dr Malachi Z. York i den rurale utkanten av staten New York, dit de to dro for å spille inn tidlige versjoner av låtene på «Black Bastards».

«Om du gjør hiphop-kultur korrekt, er det meningen at snuten kommer og stenger det ned!»

— Blake Lethem

Slik Blake Lethem oppfattet Daniel Dumile i perioden med tett samarbeid de to imellom rundt utgivelsen, var «Operation: Doomsday» ikke bare tematisering av tapet av broren, men et resultat av et bånd og et samarbeid som besto også over på den «andre siden».

– Selv om Subroc var lillebroren til Doom, var de nesten som tvillinger, de hadde en nærmest ordløs kommunikasjon, en telepatisk forbindelse. Doom forklarte det for meg slik at den energien som gjør en person til et menneske, er noe som aldri forsvinner, og noe han var i stand til å være i kontakt med. Så mye av det han satt sammen musikalsk på den tida vi ble kjent, var ikke bare greier han og broren hadde påbegynt før Subroc gikk bort. Det var som om de kommuniserte mens han laget denne musikken, etter brorens død. Broren hans veiledet han, han kunne snakke med ham i musikken.

Musikken, ja. Enda har vi jo ikke snakket direkte om MF Doom som produsent og beatmaker, og den rent musikalske popkulturelle kryssklippen på egenproduserte «Operation: Doomsday».

Med sin skjødesløse, perfekt sammenskjøtede musikalske miks av radiovennlig såkalt AM Rock, bitrate-degradert silkemyk R&B fra mammas platesamling, og trommer løftet rett fra klassiske raplåter. With no hands I chopped these drums off «Truly Yours», G Rap, som Doom ubekymret rapper på kuttet «Go With the Flow», over trommesporet fra Kool G Raps «Truly Yours» (1989). I seg selv et bevisst, skarpt brudd på dogmatiske ekthetsnormer som hadde begynt å befeste seg som bremseklosser i størsteparten av «undergrunnsrappen». Den MF Doom gjerne blir sortert under, selv om han altså skilte seg minst like skarpt fra normen der som han gjorde i sin tidlige karriere i mainstreamen.

Blake Lethem er varsom rundt temaet sampling. Han har sett hvordan entusiastisk overspesifikk analyse av samplemateriale, av presse og fans på nett, i praksis har fungert som det han kaller tørrtysting.

«Den «hemmelige identiteten» er sannheten, den andre greia er … et kunstverk du forsøker å virkeliggjøre.»

— Jonathan Lethem

Der intensjonen er god, men for mye informasjon lekker ut i offentligheten, med potensielle rettslige konsekvenser. Samtidig er det litt slik det skal være, på ett plan, mener lillebror Lethem.

– Enten du skriver graffiti på et tog eller stjeler strøm fra en lyktestolpe, for å ha en illegal fest i skolegården, gratis, for nabolaget … om du gjør hiphop-kultur korrekt, er det meningen at snuten kommer og stenger det ned! Om du lager graffiti som kun eksisterer i gallerier og på museum, om musikken din bare kan bli hørt i mainstream-kanaler … da er det ikke egentlig hiphop lenger. Det har mistet en del av makten den hadde. Så om du liker et tog jeg malte i Dooms minne, ikke spør hvilken toghall jeg malte den i eller hvor jeg fikk malingen fra. Jeg snakker ikke om sånt, da får vi vente sju år til saken er forelda, så kan vi snakke om det. Ikke del informasjon som ikke egentlig er nødvendig å dele, heller. Nyt greia for hva den er!

Og som antydet annetsteds i vår samtale, var en sentral del av motivasjonen for at Dumile tok på seg metallfjes og opererte under jorda, nettopp for å unnslippe slike kniper. Som ved skjebnens bitre ironi blir reaktualisert gjennom massiv posthum oppmerksomhet. Men uten å bli tørrtystende spesifikk i vår kildeanvisning, kan det likevel slås fast at nærmest alle disse sentrale kildene virker å ha en ting til felles. Det er lyd med et klart definert opphav i New York-oppveksten Doom og Subroc delte, fra den tapte barndommen (og uskylden) som tematiseres, er det ikke det?

– I videre forstand – ja. Å lage en musikalsk collage er å ta det som ligger i lufta rundt deg. Og i New York er det dette du hørte. Bilen som kjører forbi vinduet har en R&B-ballade på, mens tegnefilmen står på i bakgrunnen i rommet, og moren din hører på soft rock på radio, og baki der er det en afrokubansk rytme som lekker fra bodegaen på hjørnet. Alle disse tingene blander seg i lufta, og det er din jobb å fange dem opp. Du hører alt dette gli inn i hverandre, og om du har øret for det … blir det til en miks, sier Blake Lethem.

Men først mot slutten av vår samtale, som del av en ordflyt utløst av noe helt annet, går han inn på dette oppvekst og tap-spørsmålet helt direkte, som sidespor i et resonnement om hva han selv lærte av samarbeidet med Doom.

– Doom og jeg hadde det til felles at vi begge bar på et stort tap i familien. Selv forsøkte jeg lenge å finne mening eller en forbindelse til moren min gjennom populærkultur. Musikken hun hørte på, bøker hun leste, filmer, ting fra før jeg var født som var veldig vage minner for meg, som jeg følte jeg måtte gjenoppsøke, som om det var en del av moren min der, en hemmelighet jeg kunne oppdage inne i disse tingene. Jeg spilte «Breakfast in America» av Supertramp igjen og igjen og forsøkte å finne ut av hva hun likte ved den låta. Som om det kunne fortelle meg noe om henne. Det Doom lærte meg mye om, var alt det som ligger der fra før i ditt DNA og den kontakten du har med dine forfedre, innebygd i deg selv. Hvordan kan du la dette veilede deg, på samme måte som Doom ble veiledet av Subroc? På samme vis som når jeg maler en piece og tenker på Kase 2 eller Rammellzee eller Iz the Wiz (tre avdøde New York-graffitilegender, journ.anm.). Alle disse folka jeg lærte av. Ikke bare om å male, men ånden deres, livsleksjonen, attituden deres, lettheten i bevegelsen når de gjorde visse ting. Jeg forsøker å kanalisere alt det der, jeg trenger alt det der. Å kanalisere det de etterlot meg med.

Jonathan plukker varsomt opp tråden:

– Var det produsenten Hank Shocklee som en gang sa at sampling er tilbedelse av forfedrene? Vel, noen av de kan være forfedre fra formiddagen før. Gjenferd fra en umiddelbar fortid.