«Kvinner er liksom skapt til å vente,» sier forfatter Suzanne Brøgger i boka «Samtalememoarer». Hun viser til graviditeten som eksempel, og det lyder gjenkjennelig. En venter på at tolv uker har passert, en bekreftelse på at fosteret er levedyktig og på at man kan glede seg, på at kvalmen skal avta og etter hvert på å føde. Jeg venter for tida i min nittende uke på det siste, med både forventning og gru.
Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Muna Jibril og Hanne Linn Skogvang skriver i Klassekampen mandager.