Behovet for et karneval vokste fram som en drøm om å oppveie fastens smerte.

Allerede de første kristne gjennomførte en streng, total faste to dager før påskefeiringen. For dem som ennå ikke var døpt, var dette en forberedelse til dåpen påskenatt. For andre var det en bots- eller renselseshandling. På slutten av 300-tallet ble fasten institusjonalisert og ledsaget av pålegg om flere mindre fasteperioder og fastedager. Fasten før påske ble utvidet til 40 dager, til minne om Jesus i ørkenen, men gjennom både senantikken og middelalderen var det stor variasjon blant de kristne når det gjaldt når på døgnet de skulle spise (opprinnelig bare ett måltid om dagen, inntatt om kvelden) og hva de kunne spise (grunnregelen var å avstå fra kjøtt, men fisk, egg og melkeprodukter var tillatt enkelte steder).