Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Ørebechs luftslott

Tore Myhre, internasjonal direktør, NHO

RISIKO: EU kan lett innføre grensekontroll på norsk sjømat, skriver Myhre. ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Det hjelper ikke å henvise til en mengde WTO-artikler dersom de ikke tolkes riktig, slik Peter Th Ørebech gjør i sitt tilsvar til meg (15. februar). Faktum er at EU ensidig kan innføre toll som mottiltak dersom Storbritannia subsidierer eller dumper sine miljø- eller sosiale standarder slik at like konkurransevilkår ikke opprettholdes. WTO er ikke til hinder for det.

Ørebech må ha lest en annen artikkel når han hevder at det ikke er hjemmel for dette i Artikkel 9.4. Prosedyren beskrives nemlig utførlig i nettopp denne artikkelen, som omhandler «rebalansering», i kapitlet om institusjonelle forhold. Det påpekes endog eksplisitt i punkt «g» at WTO ikke kan påberopes i disse tilfellene.

EU er også i sin fulle rett til å utføre veterinære grensekontroller etter at britene ikke lenger vil følge EUs regler. Ørebechs samsvarsvurderinger endrer ikke på det. Britene kunne valgt en EØS-løsning der de hadde videreført dagens veterinærregler og sluppet de store forsinkelsene og ekstra kostnadene. EUs innføring av kvalitetskontroll er ikke et brudd på WTO-reglene.

Skulle Norge si opp EØS-avtalen er EU selvsagt i sin fulle rett til å innføre grensekontroll på norsk sjømat. WTO sikrer heller ikke videreføring av dagens tollregime dersom Norge skulle si opp EØS-avtalen. Da må vi forhandle på nytt. Nei til EUs teoretiske luftslott tåler ikke møte med virkeligheten. Bare spør skotske fiskere.

DebattFeminisme

Utfordringen

Maria Refsland, feminist

MÅ HØRE BEDRE ETTER: Ane Stø, leder i Kvinnegruppa Ottar. FOTO: ANNIKEN C. MOHR Anniken C. Mohr/ Klassekampen

Først vil jeg bare si at jeg har stor respekt for Kvinnegruppa Ottar og Ane Stø, og er takknemlig for kampen som utrettelig er ført i så lang tid. Stø, som leder i en av Norges viktigste kvinneorganisasjoner, må ta diskusjonen som kommer fra egne rekker seriøst. Jeg, en lesbisk cis-kvinne, får ofte min identitet skjøvet foran i transekskluderende feministers kamp for å innskrenke andres rett til å definere seg. Det er ingen som kan frata meg muligheten til å kalle meg kvinne og lesbisk. Da skal vi heller ikke frata andre den muligheten. For ingen mener at kvinnebevegelsen er «den største trusselen mot transpersoners rettigheter». Det er fortsatt de konservative høyrekreftene i samfunnet. Det forventes simpelthen mer når det gjelder transinkludering fra organisasjoner og de som har vært viktige i kvinnekampen.

En stor del av argumentasjonen til Stø bygger på at Unge Venstre og Pion også støtter transfolk, og at transrettigheter er et «brekkjern» for å legalisere sexkjøp og bygge pornoindustrien. I spørsmålet om transrettigheter er det riktig at Rødt, SV, Rød Ungdom, Pion og Unge Venstre er enige. Samtidig er Ottar i denne saken enige med konservative høyrekrefter, uten at de automatisk er med i en konspirasjon som fremmer et kristenkonservativt Norge. Diskusjonen må gå på nettopp hvor bekymringen om transfobi i kvinnebevegelsen kommer fra, og ikke sauses sammen med andre debatter.

«Dette minner om menn som sier at kvinnekampen er vunnet.»

Stø skriver (16. februar): «Denne gjengen kjemper ikke for at transkvinner skal få delta i kvinnekampen, for den døra er allerede åpen». Samtidig påpeker de av oss som er trans og organisasjoner som jobber for transrettigheter at den døra nettopp ikke er åpen. Argumentasjonen minner om menn som sier at kvinnekampen er vunnet, selv om kvinner selv viser til det motsatte. Kvinnesaksorganisasjonene må være villig til å se feil og mangler i egne rekker. Om de som kan oppleve transfobi sier det er et problem i kvinnebevegelsen, så er det jo muligens det.

Det virker som om Ottar, ut ifra dette innlegget, synes begrepet «terf» er mer problematisk enn hva diskriminering og hatkriminalitet mot transfolk faktisk fører til. Transfolk har store utfordringer med psykisk helse, og nesten halvparten prøver å ta livet sitt på et tidspunkt. Dette er en gruppe som skal se vern, inkludering, solidaritet og kamp fra alle som ønsker et bedre samfunn.

Kvinnekamp og transkamp går hånd i hånd, så lenge vi anerkjenner at transkvinner er kvinner og at transmenn er menn. Uten den anerkjennelsen er ikke kvinnekampen transinkluderende.

mariarefsland@gmail.com

DebattAsyl

Enslige mindreårige

Kirsten Kolstad Kvalø, seniorrådgiver Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM)

Enslige, mindreårige asylsøkere (EMA) er barn som kommer til Norge som asylsøkere uten foreldre eller andre med foreldreansvar. I tiår har fagmiljøer og organisasjoner uttrykt sterk bekymring for situasjonen deres. Både kvaliteten på omsorgen som gis, og rettssikkerheten knyttet til barnas situasjon, har vært gjenstand for en rekke kritiske innspill. Det er slående ulikheter i omsorgstilbudet til norske barn som av ulike grunner er uten omsorgspersoner, og EMA i samme situasjon. Et alvorlig problem over tid har vært det høye antallet som forsvinner fra norske asylmottak. Senest i 2018 og 2019 fikk Norge kritikk fra flere FN-komiteer for omsorgen og oppfølgingen denne gruppen barn får.

I 2008 overtok barnevernsmyndighetene omsorgsansvaret for enslige, mindreårige asylsøkere under 15 år. Asylsøkerbarn som er under 15 har altså et helt annet tilbud og system enn de som er over 15. Noe tilsvarende skille er det ikke i reguleringen av omsorgsansvaret og tilbudet til norske barn.

«Regjeringen går i forslaget inn for å opprettholde ulikhetene.»

Barn har rett til omsorg og beskyttelse. FNs barnekonvensjon forbyr også staten å forskjellsbehandle ulike grupper barn, med mindre forskjellsbehandlingen er saklig, objektivt begrunnet og forholdsmessig. Det har vært vanskelig å finne legitime begrunnelser for denne forskjellsbehandlingen, og derfor har blant annet Norges institusjon for menneskerettigheter, i tråd med FNs anbefalinger, etterlyst et likeverdig omsorgstilbud, for å unngå brudd på disse barnas menneskerettigheter. I 2017 fattet Stortinget et anmodningsvedtak hvor de ba regjeringen om å foreslå lovfesting av ansvaret.

Forrige uke kom lovforslaget, og regjeringen går her inn for å opprettholde ulikhetene i omsorgen til EMA mellom 15 og 18 år, sett i forhold til yngre EMA og norske barn, uansett alder. Dette kan leses direkte av proposisjonen: «Departementet bestrider ikke at enslige mindreårige over 15 år får en mer begrenset oppfølging og omsorg enn både enslige mindreårige som bor i omsorgssentre og øvrige barn som oppholder seg i barnevernsinstitusjoner. Departementets syn er imidlertid at Utlendingsdirektoratet i dag gir et forsvarlig omsorgstilbud til enslige mindreårige som bor i asylmottak, og at omsorgstilbudet ikke innebærer ulovlig diskriminering.»

Vi har lett, men klarer fortsatt ikke å finne substansielle vurderinger av hvorfor denne forskjellsbehandlingen anses lovlig. Dette til tross for at vi og de fleste andre barnefaglige miljøer etterlyste en barnefaglig forankret begrunnelse for forskjellsbehandlingen da forslaget var på høring. Hvis forslaget blir vedtatt, risikerer Stortinget dermed å gi regler som er i strid med våre menneskerettslige forpliktelser.