Enslige, mindreårige asylsøkere (EMA) er barn som kommer til Norge som asylsøkere uten foreldre eller andre med foreldreansvar. I tiår har fagmiljøer og organisasjoner uttrykt sterk bekymring for situasjonen deres. Både kvaliteten på omsorgen som gis, og rettssikkerheten knyttet til barnas situasjon, har vært gjenstand for en rekke kritiske innspill. Det er slående ulikheter i omsorgstilbudet til norske barn som av ulike grunner er uten omsorgspersoner, og EMA i samme situasjon. Et alvorlig problem over tid har vært det høye antallet som forsvinner fra norske asylmottak. Senest i 2018 og 2019 fikk Norge kritikk fra flere FN-komiteer for omsorgen og oppfølgingen denne gruppen barn får.

I 2008 overtok barnevernsmyndighetene omsorgsansvaret for enslige, mindreårige asylsøkere under 15 år. Asylsøkerbarn som er under 15 har altså et helt annet tilbud og system enn de som er over 15. Noe tilsvarende skille er det ikke i reguleringen av omsorgsansvaret og tilbudet til norske barn.

«Regjeringen går i forslaget inn for å opprettholde ulikhetene.»

Barn har rett til omsorg og beskyttelse. FNs barnekonvensjon forbyr også staten å forskjellsbehandle ulike grupper barn, med mindre forskjellsbehandlingen er saklig, objektivt begrunnet og forholdsmessig. Det har vært vanskelig å finne legitime begrunnelser for denne forskjellsbehandlingen, og derfor har blant annet Norges institusjon for menneskerettigheter, i tråd med FNs anbefalinger, etterlyst et likeverdig omsorgstilbud, for å unngå brudd på disse barnas menneskerettigheter. I 2017 fattet Stortinget et anmodningsvedtak hvor de ba regjeringen om å foreslå lovfesting av ansvaret.

Forrige uke kom lovforslaget, og regjeringen går her inn for å opprettholde ulikhetene i omsorgen til EMA mellom 15 og 18 år, sett i forhold til yngre EMA og norske barn, uansett alder. Dette kan leses direkte av proposisjonen: «Departementet bestrider ikke at enslige mindreårige over 15 år får en mer begrenset oppfølging og omsorg enn både enslige mindreårige som bor i omsorgssentre og øvrige barn som oppholder seg i barnevernsinstitusjoner. Departementets syn er imidlertid at Utlendingsdirektoratet i dag gir et forsvarlig omsorgstilbud til enslige mindreårige som bor i asylmottak, og at omsorgstilbudet ikke innebærer ulovlig diskriminering.»

Vi har lett, men klarer fortsatt ikke å finne substansielle vurderinger av hvorfor denne forskjellsbehandlingen anses lovlig. Dette til tross for at vi og de fleste andre barnefaglige miljøer etterlyste en barnefaglig forankret begrunnelse for forskjellsbehandlingen da forslaget var på høring. Hvis forslaget blir vedtatt, risikerer Stortinget dermed å gi regler som er i strid med våre menneskerettslige forpliktelser.