Først vil jeg bare si at jeg har stor respekt for Kvinnegruppa Ottar og Ane Stø, og er takknemlig for kampen som utrettelig er ført i så lang tid. Stø, som leder i en av Norges viktigste kvinneorganisasjoner, må ta diskusjonen som kommer fra egne rekker seriøst. Jeg, en lesbisk cis-kvinne, får ofte min identitet skjøvet foran i transekskluderende feministers kamp for å innskrenke andres rett til å definere seg. Det er ingen som kan frata meg muligheten til å kalle meg kvinne og lesbisk. Da skal vi heller ikke frata andre den muligheten. For ingen mener at kvinnebevegelsen er «den største trusselen mot transpersoners rettigheter». Det er fortsatt de konservative høyrekreftene i samfunnet. Det forventes simpelthen mer når det gjelder transinkludering fra organisasjoner og de som har vært viktige i kvinnekampen.