Midt på 2010-tallet kom en ny og ekstrem popmusikk inn fra sida. Og den har satt spor.

Drømmer androider om elektriske sauer? Og hvordan lengter de, og hvor mye lengter de? Hvis svaret ligger i tre minutter med «Just Like We Never Said Goodbye», noe det kanskje gjør, så kan en fordreid menneskelig etterligning både romme og overskride våre egne erfaringer, for en stakket stund. Sophie-singelen fra 2015 ter seg som robot-aktig tegneserieteenpop med marerittsynther over en trommeløs bunn av dyp tyggegummibass, like full av savn som en countrysang, samtidig som den er det stikk motsatte av country, skrudd til elleve.