I Bokmagasinet 2. januar har Jonas Bals en artikkel om «Historiens tause majoritet», der han argumenterer for mer «historie nedenfra», i et spenn fra norske arbeidsfolk til slaver i Karibien. Bals nevner Edvard Bull d.y. og hans pionerarbeid fra 1950-tallet med innsamling av arbeiderminner, og det var ut fra det samme faglige instinktet at han også tok initiativet til å få i gang afrikansk historie som et studiefelt i Trondheim.

I de senere år har «Black Lives Matter»-bevegelsen har skapt ny interesse for hvordan slaver gjennom opprør har bidratt til sin egen frigjøring, i samspill med abolisjonismen. Revolusjonen på Haiti fra 1791 til uavhengigheten i 1804 får da særlig oppmerksomhet som det eneste eksemplet i historien på et slaveopprør som lyktes. Ikke bare vant de makta lokalt, men de sto også imot to invasjoner fra tidens stormakter. Det er en så utrolig og komplisert historie at det er nesten umulig å gjøre den begripelig i kortform.

Spesielt for Haiti er det at lederen for dette opprøret, Toussaint Louverture (1743-1803), selv en frisatt slave, etterlot seg en strøm av skriftlig dokumentasjon som er bevart i franske arkiver: erklæringer, pamfletter, avisinnlegg, rapporter, en grunnlov og personlige brev, elegante, humørfylte, blant annet til sine tallrike elskerinner, både svarte og hvite. Språket er kreolsk, fransk i en karibisk form.

Det gir en enestående mulighet til å betrakte et slaveopprør nedenfra og bli kjent med lederens tankeverden. Dette er nå gjort i en monumental biografi som kom i fjor: «Black Spartacus. The Epic Life of Toussaint Louverture», skrevet av Oxford-historikeren Sudhir Hazareesingh, selv opphavlig fra Mauritius. Tittelen refererer til gladiatoren som ledet det klassiske slaveopprøret i Romerriket i 71–73 fvt.

Utad kom revolusjonen på Haiti til å lyse vidt og bredt. Den tjente som forbilde og ga praktisk hjelp til kampene for uavhengighet i Latin-Amerika de første to tiårene av 1800-tallet. I Europa vakte den stor oppmerksomhet, den inspirerte til opprøret i Irland og satte en ny fart i abolisjonismen. Hegel skal ha formet sin filosofiske modell for «Herre og knekt» ut fra dette. Senere ble eksemplet fra Haiti og navnet til Toussaint tatt i bruk under borgerrettighetsbevegelsen i USA og kampen for avkolonisering i India og Afrika.

Det er påfallende at både panafrikanismen, den kulturelle bevegelsen for «negritude» (Aimé Cézaire) og den revolusjonære politiske retningen (Frantz Fanon) hadde sine røtter i Karibien. I våre dager har Toussaint blitt en legende i populærkulturen, tilpasset ulike kunstneriske sjangre, fra skjønnlitteratur og opera til rockemusikk og rapp. I 1998 ble han innlemmet i æreslisten over store franskmenn i Pantheon i Paris.

Hvordan kunne revolusjonen på Haiti lykkes? Den første forutsetningen var den indre tradisjonen for motstand. Haiti, den gang kolonien Saint Domingue, den vestlige halvdelen av den store øya som Columbus kalte Hispaniola, var Frankrikes rikeste koloni og verdens største sukkerprodusent. Det var et samfunn gjennomsyret av rasisme, i et tallmessig misforhold som skapte høyspenning mellom folkegruppene: cirka 500.000 slaver, cirka tretti tusen frie «fargede» av blandet herkomst som kunne leve i relativ velstand, og cirka førti tusen europeere.

Lokale oppstander blusset stadig opp over hele Karibien gjennom 1700-tallet, og rømte slaver dannet uavhengige bosettinger i åser og fjell (maroons). Eierne levde i frykt for den store opprørsbølgen og brukte skrekken som herskemiddel. Straffemetodene var utsøkt grusomme, noe norske tjenestemenn i de danske plantasjekoloniene kunne bevitne.

Avgjørende for organiseringen av opprøret på Haiti var at det fantes et øvre sjikt blant slavene som besto av tjenestefolk i huset, gjetere, kusker og arbeidsledere. De hadde en nøkkelrolle i plantasjedriften, kunne vinne eierens tillit og selv oppnå å bli satt fri. Toussaint hadde en slik bakgrunn som kusk og rytter, og eide selv en tid etter at han var frisatt en mindre plantasje med slaver. Denne eliten fanget opp stemninger, rykter og ideer fra europeerne, dannet nettverk og hadde forbindelser til andre plantasjeøyer, som en kime til en «karibisk internasjonale».

Gnistene fra den franske revolusjonen slo inn i dette eksplosive samfunnet. Opprøret i 1791 tok først form av spontane, spredte massakrer på de europeiske plantasjene og løp deretter i et samspill med fasene i den franske revolusjonen. Erklæringen om menneskerettighetene i 1789 ble et fanedokument. Konventet i Paris vedtok i 1794 den radikale erklæringen om opphevelsen av slaveriet. Slagord og symboler fra Frankrike slo inn, det hendte man hørte strofer av «Marseillaisen» under kampene. Toussaint ble kalt både «den svarte jakobiner» og «den svarte Robespierre».

Toussaints glød og militære begavelse må regnes som en separat årsak til at revolusjonen lyktes. Han raste landet rundt på sin ridehest (senere avbildet som «den «svarte Napoleon»), samordnet de lokale aksjonistene og manøvrerte listig i et uhyre floket vekselspill både med den fargede mellomgruppen, de europeiske settlerne og de franske myndighetene. Våpenlagre ble bygd opp og en fransk militær håndbok tatt i bruk.

«Gnistene fra den franske revolusjonen slo inn i dette eksplosive samfunnet»

En ytre forutsetning var at konfliktene mellom stormaktene ga opprørerne et handlingsrom. Karibien var et geopolitisk brennpunkt: Storbritannia sendte i 1794 sin til da største oversjøiske militærstyrke på cirka tretti tusen mann til Saint Domingue for å ta kontrollen og gjeninnføre slaveriet. Toussaint og de franske myndighetene fikk da en felles sak, og han endte som koloniens øverste militære kommandant etter at han hadde knust den britiske styrken i 1798, godt hjulpet av tropebasillene. Senere bortviste han den franske representanten og innsatte seg selv som guvernør under en autokratisk grunnlov i 1802. Napoleon utrustet da en invasjonsstyrke tilsvarende den britiske, og med samme katastrofale resultat.

Dette var Napoleons første nederlag til lands, noe som forstyrret strategien hans både i Europa og Amerika. Men under en våpenhvile gikk Toussaint i denne krigen i en felle, ble arrestert og ført til Frankrike, der han døde ensom og fornedret i fengsel i 1803. Etter en rystende borgerkrigsperiode mellom hans etterfølgere, samt et uhyre brutalt erobringstokt mot den spanske nabokolonien, ble Haiti i 1804 erklært som uavhengig republikk. Under alle disse krigene er det åpenbart at det var det intense hatet til slaveriet og frykten for at det skulle gjeninnføres som ga kraft til slavestyrkene.

I dag fanger Toussaints tankeverden særlig interesse ut fra stikkord som hybridisering og kreolisering. Sitt eget navn konstruerte Toussaint gjennom en kombinasjon av sitt plantasjenavn og en hentydning til det franske ordet for «åpning». Et nøkkelpunkt var at han under den katolske misjonen hadde fått skoleopplæring, og i hans språklige frodighet kan vi ane en fryd over hvordan lese- og skrivekunsten åpnet verden og ga han et internasjonalt tungemål. Han var kjent med tidens opplysningslitteratur, fulgte nøye med i den franske revolusjonsdebatten, var en habil botaniker og elsket musikk. Katolisismen kombinerte han med afrikansk åndetro i den typiske karibiske religionsformen voodoo, som fortsatt praktiseres. Hans tilhengere mente han hadde magiske evner til å helbrede og beskytte. Her hører det med til bildet at over halvparten av slavebefolkningen på Haiti i 1789, inkludert Toussaints egen far, var født i Afrika.

Toussaints ideologiske grunnvoll var republikken, med dens idealer om frihet og likhet. Begrepet om brorskap, fraternité, tumlet han med på en måte som minner om dagens debatt blant afroamerikanere: Først gjaldt det å skape en «svart enhet» i den etnisk splittede slavebefolkningen. Dernest var han opptatt av å bygge et flerkulturelt fellesskap som også inkluderte gruppen av fargede, av reformvillige plantasjeeiere og av sympatiserende franske tjenestemenn. Men liksom mange senere frigjøringsledere svingte han i autokratisk retning da han fikk makten. Under grunnloven fra 1802 gjorde han seg selv til leder på livstid, også med rett til å utpeke sin egen etterfølger. Et sentralt og omstridt punkt var at han for å sikre økonomien ville bevare plantasjene og forplikte de tidligere slavene til å bli boende.

Interessant nok krevde ikke Toussaint full uavhengighet, men derimot indre selvstyre, autonomi, under et større fransk republikansk fellesskap. Men dette var et ukjent begrep i samtidens franske tenkning, og det var en katastrofe at det ikke ble realisert. Napoleon kalte senere Haiti sitt største mistak. Krigene førte til at de fleste europeerne, og dermed både ekspertise og kapital, forsvant fra Haiti. Landskapet var nedslitt av nesten 300 år med intensiv drift. Plantasjene ble oppdelt i selvforsynte småbruk, og økonomien dermed koblet fra verdensmarkedet.

Til overmål krevde Frankrike på 1820-tallet inn en stor erstatning for sine tap. Haiti gikk inn i uavhengigheten som et fattig land, og har blitt værende slik. I ledelsen for landet fulgte selvherskere i rad og rekke, de to første arvtakerne etter Toussaint tok begge tittelen «keisere».

Revolusjonen på Haiti viser historien nedenfra. Den forteller om den kvelende vekten av rasismen i slavesamfunnet, «I can’t breathe». Men den minner også om betydningen av rasismen i internasjonal politikk ennå i 150 år etter Haiti: Så lenge kolonialismen varte, lå det en uforløst spenning i den vestlige verdensordningen mellom likhetsideene fra revolusjonen og den politiske praksis overfor andre folkeslag.