Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Fornuft: Lena Anderssons idéverden er kantete og pussig, og hennes nye roman er en fest.

Menneskelig komedie

FYNDIG: Ispedd humor går Lena Andersson til frontalangrep på post-sosialdemokratiske ideer. FOTO: HENRIC LINDSTEN
Roman

Lena Andersson

Datteren

Roman

Oversatt av Gøril Eldøen

Gyldendal 2021, 272 sider

Hadde det ikke vært for folk flest, ville det svenske folkhemmet vært det perfekte samfunn, synes Lena Andersson å si. Sosialdemokratenes sosiale ingeniørkunst klekket ut fornuftige løsninger for å dekke de fleste hverdagslige behov. Anderssons forrige roman, «Sveas sønn» (2018), levnet med den svenske originalens undertittel, «En berättelse om folkhemmet», liten tvil om temaet for boka: Hovedpersonen Ragnar var – med sin litt firkantete fornuft og sin urokkelige troskap til «plikten, anstrengelsen og vanligheten» – det ideelle sosialdemokratiske samfunnsmedlem. Anderssons nye roman, som på norsk kort og godt heter «Datteren», har en like bestemmende undertittel på svensk: «En berättelse om folkhemmets upplösning». Hva gikk galt? Jo, det flyttet virkelige mennesker – individer – inn i folkhemmet og skapte surr i systemet med sine irrasjonelle begjær, mangslungne ergrelser og stadig nye og sprikende ideer.