Hadde det ikke vært for folk flest, ville det svenske folkhemmet vært det perfekte samfunn, synes Lena Andersson å si. Sosialdemokratenes sosiale ingeniørkunst klekket ut fornuftige løsninger for å dekke de fleste hverdagslige behov. Anderssons forrige roman, «Sveas sønn» (2018), levnet med den svenske originalens undertittel, «En berättelse om folkhemmet», liten tvil om temaet for boka: Hovedpersonen Ragnar var – med sin litt firkantete fornuft og sin urokkelige troskap til «plikten, anstrengelsen og vanligheten» – det ideelle sosialdemokratiske samfunnsmedlem. Anderssons nye roman, som på norsk kort og godt heter «Datteren», har en like bestemmende undertittel på svensk: «En berättelse om folkhemmets upplösning». Hva gikk galt? Jo, det flyttet virkelige mennesker – individer – inn i folkhemmet og skapte surr i systemet med sine irrasjonelle begjær, mangslungne ergrelser og stadig nye og sprikende ideer.