Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Forskning på kvinner i filosofihistorien er ikke knyttet til en idé om at det finnes en egen kvinnelig filosofi eller fornuft.

Kvinnene i filosofihistorien

DEN NYE TIDEN: På 1800-tallet gjorde kvinner en avgjørende innsats – ikke bare som muser, brevskrivere og salongvertskap, men som forfattere av selvstendige, filosofiske verk, skriver Kristin Gjesdal. Her antikkens Aspasia i diskusjon med Sokrates – slik man så det for seg i 1801. ILLUSTRASJON: «SOKRATES OG ALCIBIADES HOS ASPASIA» AV NICOLAS ANDRÉ MONSIAUX (1754–1837)

Hvorfor bruke tid og krefter på kvinner i filosofihistorien? For meg er svaret enkelt: Kvinner har spilt – og fortsetter å spille – en viktig rolle i vår forståelse av erkjennelse, moral, samfunn, kunst og historie. Forskning omkring kvinner i filosofihistorien er ikke nødvendigvis knyttet til en idé om at det finnes en særegen kvinnelig filosofi eller fornuft. Men hvis man skal ta for seg verk skrevet av kvinner, må man likevel ha in mente den historiske og institusjonelle særstillingen de har stått i. Kvinner har i stor grad vært utestengte fra akademiske stillinger og fra det fellesskapet og den tryggheten en institusjonell ramme gir. Deres erfaringer er naturlig nok preget av dette.