Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Viktig melding, lytt til radio: Komponist Eivind Buene vil ha en kulturdekning der den andre musikken spilles – og snakkes om.

Å lære å lytte

DET VAR EN GANG: At en allmennkringkaster kalt NRK serverte «klassisk nattradio, det fantes konsertsendinger, det fantes ukentlige programmer for ny musikk, for tidlig musikk, for folkemusikk, for verdensmusikk». FOTO: NRK

NRKs musikkdekning mangler noe vesentlig, skriver Eivind Buene. Hva mister vi når stemmene som formidler musikken blir borte?

To ganger i året prøvekjører sivilforsvaret sirenene. Fra hustak i alle bydeler ruller lyden gjennom Oslo. Da stopper jeg alltid opp, lytter til de intense lydene, til de bølgende klangene som gnisser mot hverandre i uhørte intervaller. Inne i hodet mitt utkjempes det en kamp mellom analyse og ren nytelse. Hva er det som gjør at jeg synes akkurat denne lyden er så fantastisk? Hvorfor står jeg her og håper at lyden aldri skal stanse? En gang åpnet jeg vinduet til arbeidsrommet og fikk gjort et lydopptak jeg kanskje kan bruke i et fremtidig musikkverk. Da slo det meg at disse sirenene ikke bare er en estetisk nytelse, de betyr noe. De er en melding til byens befolkning: Viktig melding, lytt til radio.

Der jeg vokste opp, en halvtimes biltur utenfor Oslo, var det i grove trekk to musikkulturer å velge mellom: bandverkstedet og bedehuset. Jeg ga meg hen til begge, i tur og orden. På bandverkstedet handlet det om å imitere artistene vi hørte på radio og etter hvert MTV. På bedehuset handlet det om å imitere den afrikansk-amerikanske kirkemusikken fra syttitallet, den som hadde vandret ut av kirken og inn i verden, som en hybrid mellom soul, disco og gospel. På kino oppdaget jeg så at det fantes en annen musikk, en som sprengte rammene for låta, det vil si musikk som verken hadde en vokalist i front eller som nøyde seg med tre og et halvt minutts forløp.

Jeg satt i kinosalen og hørte musikken som løp parallelt med handlingen i filmen og tenkte at dette er fri musikk. Det var orkestermusikk og elektronisk musikk, smektende strykere og hamrende trommer. Jeg har for lengst glemt filmene, men jeg husker veldig godt følelsen av at musikken plutselig kunne overskygge handlingen, snakke til meg på et annet plan. Opplevelsen av at det finnes en musikk som får lov til å eksistere i kraft av seg selv, som ikke behøver å tilpasse seg de trange formatene som rammet inn all musikk jeg kjente til. De av kollegene mine som arbeider med filmmusikk vil kanskje smile av denne naiviteten. Men det var slik det var; i kinosalen ante jeg konturene av en helt annen musikk.

Musikken fikk en så stor plass i livet mitt at jeg tok farvel med mine gamle skolekamerater for å ta bussen et helt annet sted hver morgen, for å gå på musikklinjen. Allerede første dag på videregående begynte denne andre musikken å vise seg for meg, i faget som het musikkhistorie. Vi gikk rett på sak, med barokkmusikk og Bach, og jeg kan ikke beskrive det på noen annen måte enn at sikringene inne i mitt musikalske hode gikk, den ene etter den andre, og jeg skjønte at hele sikringsskapet måtte skiftes ut, det var ikke plass til den andre musikken innenfor de rammene som så langt hadde definert mitt indre musikalske kretsløp. Og før timen var slutt, hadde klasse 1M ved St.Hallvard videregående fått følgende beskjed fra læreren: Viktig melding, lytt til radio.

De fleste av oss kom ikke fra hjem hvor det bugnet av klassiske plater, og det var langt mellom konsertopplevelsene i Buskeruds mange avkroker. Men lærerne våre gjorde oss oppmerksomme på at det fantes klassisk nattradio, det fantes konsertsendinger, det fantes ukentlige programmer for ny musikk, for tidlig musikk, for folkemusikk, for verdensmusikk. Og viktigst av alt: Det fantes stemmer som snakket om all denne musikken. Stemmer som kunne skape sammenhenger, som kunne diskutere kvalitet, som kunne lære et nysgjerrig menneske som meg å lytte.

Dette er ikke mimring. Dette er harde eksistensielle fakta. Radioen lærte meg å lytte, den pekte mot et annet liv, et liv med musikken, med en musikk som var milevis unna noe jeg hadde hørt før. Dersom jeg hadde vokst opp i dag hadde den klassiske musikken vært tilgjengelig overalt og til enhver tid ved hjelp av noen berøringer på telefonen. Men hvor skulle jeg begynne å lete, jeg som startet på scratch, som ikke kunne forskjellen på Schubert og Stockhausen, på Berio og Beethoven? Ikke på NRK, i alle fall. Den tiden er forbi. Vi lever i en annen tid. Stemmene finnes der fremdeles, et eller annet sted inne i radiohuset. Men de er stort sett brakt til taushet, eller får løyve til å stikke sine musikalske hoder frem et par ganger i året med lister over den beste julemusikken eller klassiske sommerperler. Vi har NRK Klassisk, som durer og går med en endeløs velling av sviskekompott, innannonsert av entusiastiske NRK-mennesker, men musikken blir ikke diskutert eller problematisert. Hva er det akkurat dette ensemblet får til med akkurat denne innspillingen? Hva er det med dette verket som kan si oss noe om tiden det har oppstått i – enten det er den franske revolusjon, den kalde krigen eller koronakrisen? Musikken bare kvernes ut i endeløse flater, og hver gang NRKs ledelse får kritikk for sine unnlatelser, kan de peke og si: Vi spilte åtte milliarder minutter Mozart i fjor! Vi spilte Griegs «Våren» en fantasillion ganger!

Dette handler ikke om at alt var bedre før. Det handler om at radiovirkeligheten, i dag, kunne sett helt annerledes ut. Dersom det fantes vilje, kunne NRK laget programmer som ga mange flere tilgang til den andre musikken. Unge folk som ikke vokser opp i gangavstand til Barratt Dues musikkinstitutt. Eldre folk som bor langt fra nærmeste konsertsal. Førtiåringer som kanskje lengter etter noen nye innsikter etter å ha hørt på de samme bandene siden 1998. Spørsmålet er: Hvor begynner man å lete? Ikke på NRK.

Det vil si, NRK har kompetansen, men ikke viljen. Utviklingen er bestemt, valgt, den er et resultat av strategimøter med lyttetall og klikk og søylediagrammer og budsjettall på endeløse presentasjoner. Noen har bestemt seg for hva vi ikke lenger får høre på radio. På et møte organisert av Tono fikk jeg høre NRKs kulturledelse, ved kultursjef Marius Hoel og P2-sjef Tone Donald, presentere sin musikalske strategi foran et bredt spekter av musikkfolk – fra Helge «Deathprod» Sten til Synne Skouen. Det var en tragikomisk forestilling for samtlige involverte. For NRKs bigwigs, som stod der med powerpointpresentasjonene sine og presenterte et utmagret radiotilbud bak halvhjertede slagord. Og for musikkfolket, som ikke klarte å skjule sin kollektive frustrasjon over hvordan NRK over mange år aktivt har bygget ned musikktilbudet.

Møtet fant sted omtrent samtidig med at siste runde med nedskjæringer i NRKs musikktilbud ble offentliggjort, for et års tid siden. Denne lille katastrofen ble øyeblikkelig overskygget av en katastrofe ved navn korona, og gikk nesten upåaktet hen (med unntak av noen kritiske artikler, blant annet i Klassekampen.) Men resultatene er tydelige for alle som har ører å høre med, og like før jul lot en hel del skribenter i musikkfeltet sin vrede få utløp i tastaturet. Musikkviteren Hilde Halvorsrød spurte på scenekunst.no om hvorfor en statsfinansiert kulturkanal skal bruke skattepenger på å dekke akkurat den samme kvadratcentimeteren med kulturstoff som alle andre, i en grundig (og dypt deprimerende) tekst. Morgenbladets kritiker Emil Bernhard fulgte opp med knusende kritikk av NRK-ledelsens teflonretorikk når de forsøker å forsvare utviklingen. Skribent Filip Roshauw gikk gjennom NRKs musikkanmeldelser i 2020 og kalte innsatsen for «utilgivelig slapp». Knut Nærum kom med et ydmykt ønske i Dagbladet, og spurte om det er for mye å be NRK om at vi også får programmer hvor musikere framfører sin egen musikk, uten forkledning?

Sinnet er ikke vanskelig å forstå. Dette er mennesker som lever med musikken, og mange av oss hadde ikke hatt de mulighetene til å lære å lytte om det ikke var for NRK. Vi kan ikke sitte rolig å se på at stigen trekkes opp etter oss. Det er et demokratisk problem. Den klassiske musikken, den nye musikken, den eksperimentelle musikken, den kan ikke forbeholdes folk med foreldre som er abonnenter i Oslo-Filharmonien, eller dem som frekventerer Ultima og All Ears-festivalen. Det er kjempekjedelig å snakke om ansvar, men med de subsidiene som årlig sluses inn på Marienlyst følger akkurat dette: ansvar.

Det finnes ingen vei tilbake til der vi var før, men jeg vil si, så høyt jeg kan, at en annen verden er mulig. Et annet NRK er mulig. Noen har stått for den utviklingen som har ført dit vi er i dag, og disse noen har kontor og lederstillinger. De har navn. For eksempel de allerede nevnte Marius Hoel og Tone Donald, henholdsvis kultursjef og sjef i P2. Jeg forstår at Hoel og Donald ikke kan ta kritikken innover seg. Jeg skjønner hvorfor deres eneste forsvar er lister over antall minutter og sendeflater krydret med newspeak hvor kutt og nedbemanning fremstilles som satsing. De har måltall å oppnå, lyttere som skal telles, resultater som skal leveres oppover i systemet. Men vi tilgir dem ikke, for de vet hva de gjør. Og vi tar det personlig.

«Mange av oss hadde ikke hatt de mulighetene til å lære å lytte om det ikke var for NRK. Vi kan ikke sitte rolig å se på at stigen trekkes opp etter oss.»

Så kan man si, til Hoel og Donalds forsvar, at dette er større enn dem. Det dreier seg om at NRK ikke lenger er en allmennkringkaster, men et mediehus. Grunnen til at jeg mistenker at de egentlig ikke bryr seg, er at det de sier ikke har noen sammenheng med det de gjør. Så befriende det hadde vært, å høre dem si noe sånt som «ja ja, men du vet, klassisk musikk, folk er ikke interessert, så vi kan ikke prioritere det. Vi forsøker å være et mediehus her.» Men denne typen ærlighet finnes ikke i NRKs ledelseshierarki, i alle fall ikke slik de kommuniserer utad. Det er som å se på et synkende skip mens kaptein og styrmann vinker og veiver og roper at det er topp stemning om bord. Litt patetisk, litt provoserende, og veldig trist.

Nå som NRK finansieres over skatteseddelen vil det ikke ta lang tid før politikere, først ytterst til høyre, begynner å spørre om hva som er poenget med å skattefinansiere et mediehus som lager det samme som de fleste andre mediehus. Norge er smekkfullt av godt utdannede mediefolk som kan lage realityprogrammer out the wazoo. Men det er ikke så mange som både har peiling på for eksempel tidligmusikk og evnen til å formidle det til et allmennpublikum. Mange av disse jobber i NRK, enn så lenge, de som ikke allerede har tatt sluttpakke og gått. Når denne kompetansen utnyttes på så lemfeldig vis, stiller NRK seg lagelig til for hogg den dagen krigen mot allmennkringkastingen kommer til Norge.

I Storbritannia har BBC vært under angrep fra høyresiden i mange år, og her hjemme har Frps Himanshu Gulati frontet et alternativt statsbudsjett hvor NRKs subsidier kuttes med to milliarder. Hva med å putte Gulatis milliarder i en pott som kan finansiere organisasjoner, podcastprodusenter og andre aktører med spesialkompetanse som vil lage journalistikk om All Den Andre Kulturen, som Hilde Halvorsrød kaller det i sitt innlegg?

Riktignok mister vi da ideen om NRK som en sentral aktør i det man pleide å kalle medieoffentligheten, men den prosessen har NRK entusiastisk heiet frem ved jevnlige kutt og gjennom fragmentering av innhold på stadig tynnere bemannede sendeflater. Det er et tap, for oss som tror at mer fragmentering ikke er det verden trenger akkurat nå. Men dette kan sikre et mangfold av stemmer som ikke bare spiller den andre musikken, men også snakker om den. Og NRKs ledere slipper den åpenbart umenneskelige byrden det er, å skulle presentere et noenlunde bredspektret musikktilbud til norske radiolyttere.

I mellomtiden kommer et lite nyttårsønske, fra oss som fremdeles tuner inn på diverse DAB-kanaler for å lytte etter den andre musikken. Det går til Hoel, Donald og de andre som har ansvar for NRKs musikktilbud: Hva med et år hvor ingen får lov til å synge med maske, med mindre de er medlemmer av Kiss? Et år hvor ingen komikere, samfunnsdebattanter eller Youtubere får lov til å dirigere KORK? Et år hvor alle de menneskene som fremdeles jobber på Marienlyst og som har virkelig peiling på musikk får lage programmer hvor de deler ikke bare entusiasme, men også innsikt, med oss som lytter? Det tror jeg kunne bli et godt år.

Les mer om problemstillingen, inkludert svar fra NRKs Cathinka Rondan, i dagens kulturseksjon.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production