Du kan bla til neste sideBla med piltastene
DebattJuleevangeliet

Julefortellinger på kollisjonskurs, Helge Waaler?

Gro Steinsland, religionshistoriker

Nei, Helge Waaler, du kan ikke forlange at Rudolf Steiners og Emil Bocks antroposofiske forståelse av julens fortellinger skal legges til grunn når man som jeg retter blikket mot middelalderens julefeiring (jf. spalteteksten «Hellig tid» Klassekampen 28. desember).

Emil Bock som du viser til, skjelner mellom to ulike opphavshistorier, to Jesusbarn hvorav det ene en fyrstelig prins (tolkning av Matteus-evangeliet), det andre et guttebarn født i lavere sosiale kår (Lukas-evangeliet). Disse to skikkelsene skal ha blitt sjelelig forenet i en prosess fra Jesus til Kristus, fullført ved dåpen i Jordan.

Temperaturen i ditt innlegg overrasker, jeg dikter, synser, sauser sammen kilder og går glipp av tekstenes visdom. Det får stå sin prøve at jeg er håpløs, men jeg protesterer på middelalderens vegne. Hvis vi tar utgangspunkt i gammelnorsk Homilieboks tekster for julen (1200-tallet) vil vi se at fortidens mennesker både var i stand til å gripe en helhet av fortellinger og dertil kapable til å åpne seg for deres visdom.

For julenatten 25. desember var Lukasevangeliets fødselsfortelling hovedtekst. Her står det på norrønt mål at fødselen fant sted i Betlehem, Davids by (altså et kongelig islett). I et uthus/stall reivet Maria sitt barn og la det i en etu, en krybbe, som er dyrenes matfat. Middelaldermennesket var i stand til å ta til seg ulike lag i teksten, også den symbolske tolkingen av krybben. Barnet lagt i krybben var et tegn på at den nyfødte skulle bli mat for menneskene. Han var brødet som ble utdelt i kirkens nattverdsritual.

Det ser ut til at min omtale av «det fattige barnet» har irritert Waaler spesielt ettersom han understreker forekomsten av en fyrstelig prins. Det lar seg vanskelig gjøre å overse nedenfra-perspektivet i kristendommens gudsbilde. Religionshistorisk sett er gudsbildet som kristendommen brakte inn i verden av aller største betydning. Her ligger en spire til ettertidens humanitet og menneskeverd uavhengig av stand og stilling.

Dette er ikke stedet for å diskutere Rudolf Steiners og Emil Bocks Jesus/Kristus-forståelse. Men med å innføre et fyrstelig Jesusbarn, en prins Immanuel av Betlehem, går man glipp av hele paradokset i kristentroen. Paradokset ved den nye gudsåpenbaringen preger hele fortellingen om Jesu liv. Hvem var han? Han ble til forargelse for alle som ventet på en fyrstelig Messias. Han legemliggjorde heller hva profeten Esaias hadde omtalt som «Herrens lidende tjener». Et gudsbilde der det høye viser seg i det lave.

Middelalderens hellige tid tonet ut med fortellingen om de tre østerlandske kongene som søkte en prins, men i stedet fant et barn i en krybbe. Juletidens ulike fortellinger hang fint sammen, det gjør de også i dag. Epifani-festen rommet for øvrig også teksten for Jesu dåp, med det ble bekymringene omkring Marias mistenkelige svangerskap overflødiggjort. For da påtok Gud Fader seg farskapet gjennom duen/helligånden.

Senere ble epifanifesten i vår historie utvidet med enda en stor fortelling. Trettendedagen våknet Olav Åsteson av søvnen som var kommet over ham julaften. Han dro til kirke og fortalte menigheten om sine kosmiske opplevelser. Visjonsferden resulterte i formaninger om å sko, brødfø og kle de fattige. Juletiden var sannelig dramatisk nok før Rudolf Steiner og Emil Bock, uten at noen av den grunn behøver å raljere med deres visjoner og innsikter.