Vi må beskytte fellesskapet

Jan Bøhler, justiskomiteen på Stortinget, Sp

Jeg kjenner meg ikke igjen i de skremmebildene Bård Dyrdal og Kenneth Arctander Johansen lager om Senterpartiets tiltak mot kriminelle gjenger og bakmenn i Klassekampen 18. desember. I motsetning til de to er ikke vi fornøyd med dagens innsats mot den organiserte kriminaliteten. Enten pengene stammer fra narkotika, utpressing, arbeidslivskriminalitet, menneskehandel, illegale spillesteder, bedragerier, svindel med mer, handler det om rikdom og makt. Det anslås at dette koster samfunnet minst 145 milliarder i året. Politiet inndrar en minimal del av utbyttet, i 2018 bare 108,6 millioner.

En ny rapport fra Økokrim 9. desember sier mer om hva kampen mot gjenger og organisert kriminalitet handler om. Herslås det fast at kriminelle nettverk i Norge har stor utbredelse og er en økende trussel. De påpeker at nettverk innen arbeidslivskriminalitet kan knyttes til gjengkriminelle, og at den tradisjonelle gjengkriminaliteten og økonomiske kriminaliteten flyter mer og mer over i hverandre. De tidligere hvitsnippforbryterne får tilgang på gjengenes voldskapital og makt. Mens gjengene får ny «kompetanse» innen hvitvasking i skatteparadiser, bruk av kryptovaluta, dataekspertise, klientkontoer, bedragerier innen kreditt, lån og eiendom, med mer. Noen viktige kriminelle har flyttet til utlandet og opptrer derfra som bakmenn. Det brukes avanserte krypterte applikasjoner for e-post, chat, tale og video, slik at politiets metoder for kommunikasjonskontroll ikke fungerer lenger.

Vi må ta inn over oss hvordan dagens kriminelle gjenger fungerer. Kripos har gjennom sine Hubris-aksjoner vist at bakmennene til den organiserte kriminaliteten i Norge kan sitte langt borte, som i Dubai, Marokko, Nederland, eller andre steder. Konkret har vi sett at den globale MC-kriminelle gjengen Satudarah har etablert seg i Oslo-området, Stavanger, Tønsberg og Kristiansand og bygger kontakter flere andre plasser. Vi ser at personer fra albanskledete Young Bloods i Oslo sør, selv om noen hovedmenn er fengslet, er involvert i flere byer landet rundt. Den etablerte gjengen Young Guns på Romerike med forbindelser til Pakistan har også styrket seg de siste åra og rekruttert nye generasjoner. Dertil ser vi flere østeuropeiske kriminelle nettverk som opererer i Norge.

For å ta tak i denne typen organisert kriminalitet kreves det et langsiktig og kontinuerlig arbeid for å avdekke gjengenes og bakmennenes virksomhet. De er profesjonelle og bedriver sin kriminalitet hele tida, også når det ikke skytes eller knivstikkes. Da må politiet likeledes jobbe med dem dag ut og dag inn. Dyrdal og Johansen kaller dette en «klappjakt på alle som har kontakt med mennesker det er mulig å definere inn i en form for gjeng». De blander den økte innsatsen vi vil ha mot profesjonelle kriminelle gjenger sammen med arbeidet mot ungdomskriminalitet i bydelene. For oss handler det derimot om å beskytte barn og unge mot kyniske bakmenn som vil utnytte dem og ødelegge livene deres.

Situasjonen krever at vi trapper opp innsatsen mot den voksende trusselen fra organisert kriminalitet og gjenger. Da må vi bygge på de i politiet som har fortsatt å prioritere dette, nemlig Kripos. Det er de som har kompetansen og utstyret til å følge og avdekke gjengenes krypterte kommunikasjon. Det er de som kan gå etter bakmenn og nettverk på tvers av landegrensene. Det er de som har det riksdekkende ansvaret og kan jobbe på tvers av politidistriktene. Derfor vil vi at den nye gjengenheten vi foreslår skal baseres på det gode arbeidet i Kripos.

Samtidig må økt gjenginnsats hos Kripos matches med tilsvarende styrking og prioritering av dette ute i politidistriktene. Det må gå hand i hand. Større kapasitet og mer bistand fra Kripos vil bety mye for distriktenes arbeid. Like viktig er et nært samarbeid med Økokrim, Finanstilsynet, Skattekrim og Arbeidstilsynet.

Til nå har vi ikke greid å stoppe den negative utviklingen, og varsellampene lyser. Derfor vil vi i tillegg til en gjengenhet hos Kripos ha flere nye grep for å snu utviklingen:

1. Et lovforbud mot deltakelse og rekruttering til kriminelle gjenger som Straffelovrådet har utredet lovhjemler for.

2. Et nasjonalt exit-program for gjengkriminelle som skal gi dem bedre muligheter for å bryte permanent ut av det kriminelle miljøet.

3. Nye lovhjemler for å inndra kriminelle penger gjennom sivilrettslig inndragning, uavhengig av straffesaken hvor bevisbyrden er større.

4. Innføring av aktsomhetsplikt med straffansvar for dem som lar kriminelles verdier stå i sitt navn i eiendommer, bedrifter, selskaper, biler, osv.

Det er gledelig at Stortinget 18. desember endelig gikk inn for disse og flere viktige tiltak, og ba regjeringen legge fram de nødvendige lovhjemlene innen sommeren 2021. Det blir sikkert diskusjoner om dem av den typen Dyrdal og Johansen trekker opp. Vi lytter gjerne til innvendinger og kritikk, men jeg skulle ønske vi slipper mer svartmaling og skremsler.

DebattKorona

Forsinket beredskap

Karen Folgen, Arendal

Jeg sikter ikke mot helsevesenet, men heller infrastrukturen – den kommunikative – som gjelder våre landsmenn og -kvinner som ikke er etnisk norske. Jeg har i denne koronatiden hørt og lest negative og nedsettende bemerkninger om innvandrersamlinger, både i fest- og trossammenhenger.

Det er viktig å konstatere at denne beredskapen jeg sikter til ikke bare gjelder epidemier. Det gjelder også andre mulige krisesituasjoner: naturkatastrofer, militært angrep, ja – enhver trusselsituasjon som måtte oppstå i Norge.

Det virker ikke som at en elementærdel av «innvandrerpakken» har sikret disse menneskenes ve og vel med henhold til livsviktige beskjeder som ellers når ut til Norges befolkning.

Kommunikasjonssikkerhet bør være like prioritert som norskopplæring. Det måtte kunne opprettes en avtale med en kontaktperson i ethvert miljø som formidler, en ‘stilling’ med rapportering begge veier, som lønnes.

Dette gjelder ikke mindre en beredskap som er viktig, livsviktig, for hele Norges befolkning.

karen@folgen.no

DebattLitteratur

Sammen er vi mer alene

Erik Lunde, forfatter av boka «Sammen er vi mer alene»

Magnus Marsdal gjør en interessant lesning av min bok «Sammen er vi mer alene» i Klassekampen 19. desember. Selv om Manifest-leder Marsdals står et godt stykke unna mitt eget sentrumsståsted, gir anmeldelsen boken en fin og rettferdig behandling. Det er et eksempel til etterfølgelse.

Marsdal er kjent for å ville vri venstresiden i individualistisk retning. «Venstresiden må være individualistisk. Kollektive løsninger er til for å gi individet økt frihet», var det første budet i «Tredje venstre – for en radikal individualisme» (2004). Derfor er det ikke så rart at Marsdal også har kritiske innvendinger mot min bok. I «Sammen er vi mer alene» understreker jeg betydningen av både individualisme og uavhengighet fra strukturer som holder mennesker nede, men er samtidig kritisk til et menneskesyn som ensidig vektlegger menneskets behov for uavhengighet og for selvrealisering. Vi er sårbare og avhengige av hverandre, og kan ikke leve gode liv uten støtte fra de aksepterende sosiale nettverkene vi kan finne hos familie, venner og frivillige sammenslutninger.

Som Marssdal fint får frem i anmeldelsen, er jeg tilhenger av en sterk velferdsstat. Derimot er jeg kritisk til at den moderne velferdsstaten adopterer markedets verdier, og spiller på lag med vår tids individualisme og selvrealiseringsidealer. Henrik Berggren og Lars Trägårdh kaller dette for «statsindividualisme», mens den norske velferdsforskeren Harald Vike har brukt betegnelsen «statsdrevet individualisme».

Når velferdsordningene skreddersys for å gjøre oss mer uavhengige av hverandre, og løse oss fra forpliktelsene rundt oss, overlates vi også mer til oss selv. På godt og vondt. I «Sammen er vi mer alene» diskuterer jeg noen av skyggesidene.

Fellesskapene mellom markedet og staten er svekket. Vi lever mer av livet alene, og flere av oss havner i utenforskap. Og når vi blir mindre avhengige av folkene rundt oss, blir vi også mer prisgitt staten.

Magnus Marsdal avfeier dette. Det sivile samfunnet er ikke svekket, skriver Marsdal, og peker på at frivilligheten er høy og fagorganiseringen sterk i de nordiske landene. Det Marsdal påpeker er helt riktig, og jeg har heller ikke skrevet noe annet i «Sammen er vi mer alene». Men det kan neppe bestrides at familier, sosiale nettverk og frivillige sammenslutninger med årene har fått mindre betydning og mindre ansvar i vår velferdsmodell. Det er slett ikke bare negativt.

«Stadig flere bor ufrivillig alene eller uten barn.»

Mange mennesker hatt fått frihet ved å kunne bryte med slike fellesskap. Vi skal prise oss lykkelig over at familien har blitt «demokratisert», og folk har kunne slippe unna trange bedehus og undertrykkende bygdedyr.

Spørsmålet er imidlertid om vi er i ferd med å tømme barnet ut med badevannet, og underkjenne den positive betydningen av disse fellesskapene?

Marsdal avviser også at vi står mer alene, og ser ut til å lese tittelen som om dette handler primært ensomhet. Han viser til statistikk som viser til at nordmenn er mindre ensomme enn italienere, østerrikere og grekere, og mener dette motbeviser min teori. Men «Sammen er vi mer alene» er ingen komparativ studie.

Boken handler om utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Det interessante er om vårt egen samfunn designes slik at det blir mer ensomhet og utenforskap hos oss. Og det er mye som tyder på det: Det er grunn til å frykte at ensomhet vil vokse som samfunnsproblem i årene som kommer.

Vi bruker mindre tid sammen enn før, og stadig flere bor ufrivillig alene eller uten barn. Antallet mennesker som står i utkanten eller helt på utsiden av fellesskapet, har vokst sterkt de siste tiårene, til tross for at statsbudsjettet er mer doblet på 15 år.

Dette kan synes som om den norske velferdsmodellen, som er kanskje er verdens beste, også lider av en mangelsykdom. Jeg tror ikke kuren er mer individualisme, men mer fellesskap.

eriklunde100@gmail.com