17. desember publiserte Dagbladet en partimåling, «Et politisk jordskjelv», der Ipsos’ måling viser at Senterpartiet får størst oppslutning på 22,3 prosent. Partiets vekst overgår enhver forestilling noen kunne håpet/fryktet i august. Det som før var et særparti for bønder, tar nå luven fra både Ap og Høyre. Hvis dette varer til valget, kan Trygve Slagsvold Vedum bli landets statsminister.

Senhøstes avklarte partilederen at Høyre er Senterpartiets hovedmotstander. Selv om Sp er plassert i «sentrum» av norsk politikk og har sittet i både røde og blågrønne regjeringer, har partiet de siste to tiårene vært på venstresiden i norsk politikk, ikke minst i EU- og EØS-spørsmål, der Sp i flere henseender deler posisjonene til SV og Rødt. I de senere årene har Senterpartiet fått en stadig sterkere medvind fra en voksende skillelinje mellom sentrum og periferi. Denne utviklingen kan ikke tolkes uten å se bildet i det øvrige Vesten: Sosialdemokratiske partier i Europa mister oppslutning, og det er ytre høyre som fanger opp og profitterer på misnøyen til de sosialdemokratiske partiene, spesielt på landsbygda. I «annerledeslandet» Norge er det – hittil – Senterpartiet som tar velgere fra flere partier, inkludert Arbeiderpartiet. Frp, som før fanget misnøyens vinder, er for tiden parkert på sidelinja. Der vil partiet være – så lenge Sp svarer på misnøyen i distriktene.

Senterpartiet snakker ikke bare om distriktene. Partileder «Trygve», som han nå omtales, reiser dit, inkludert til steder andre politikere ikke drar fordi det er så få folk, milevis fra nærmeste flyplass. Trygve reiser og drikker kaffe med alle. Han snakker med folket på golvet, nesten som en fagforeningsleder. Han er statsviter som mestrer de akademiske frasene, men aller helst er han bonden fra Innlandet som vet hvordan bygda funker. Trygve bruker ikke kommunikasjonsbyråer. Han lytter på fortellingene og det økende sinnet i periferien. Han anerkjenner folks hverdag, og setter ord på tap og usikkerhet som bygdefolket kjenner så altfor godt. Han avviser fortellingen om at distriktene vil dø, og minner om at norsk økonomi fortsatt hviler på eksportinntekter fra naturressurser.

«Jeg ser ikke tiltak som kan redusere formuesulikheten»

Misnøyen i distriktene handler ikke bare om «sentralisering» og samfunn som rigges ned. Det er – som jeg har skrevet om i denne spalten – i stor grad en raskt voksende og sterk formuesulikhet mellom by og land, generert av et deregulert boligmarked. I Senterpartiets nye programforslag ser jeg ikke tiltak som kan redusere formuesulikheten, en ulikhet som vil gå i arv. I dag kjøper folk fra byene opp billige boliger i distriktene til fritidsbolig, der formuesverdi (likningsverdi) beregnes som 30 prosent av boligverdi (altså bare fem prosent høyere enn formuesverdien for en primærbolig). Hvis bygdefolk derimot trenger en pendlerbolig i byen, beregnes formuesverdi inntil 90 prosent av boligverdi.

Disse skattereglene er ikke bare urettferdige, de forsterker også boligmangelen i distriktene, og er overmoden for revidering. For øvrig kan det tilføyes at det er gode grunner – også av klimamessige hensyn – at fritidsboliger over en viss størrelse burde ha en ekstra skatt. Som en studie fra Vestlandsforskning viser, må «framtidas hytter bli mindre [og] vi må dele».

Et annet tema i Senterpartiets programforslag er arealforvaltning, der Sps og Høyres forslag har flere likhetstrekk: Blant Senterpartiets 20 forslag til partiets distriktspolitikk, foreslås det at eiendomsretten styrkes; blant annet ved «å gi grunneierne økt innflytelse på arealforvaltning». I min kommune Steigen ser vi at stadig mer eiendom eies av grunneiere som ikke bor i kommunen. Dette har vist seg å være krevende, blant annet for å finne relevante boligtomter. For øvrig har vi erfart at innbyggerne kan være langt mer opptatte av en tilgjengelig strandlinje enn det grunneiere som bor utenfor kommunen foretrekker.

Det er mye bra politikk i Senterpartiets forslag til partiprogram for neste stortingsperiode, for eksempel i arbeidslivspolitikk. Men deler av programutkastet bør tenkes bedre gjennom: Dersom partiet skal være talerør for «vanlige folk», kreves det både skattemessig innstramming av boligpolitikken, samt å sikre fellesskapets interesser gjennom arealforvaltning. Det er i regjering partiet skal levere; og det til en ny og stor velgerskare.

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Ola Innset og Magnus Marsdal skriver i Klassekampen tirsdager.